Historien til Sparebankstiftelsen DNB startet i 1822 med åpningen av Christiania Sparebank, landets første sparebank. Banken ga store bidrag til samfunnsnyttige formål. Denne tradisjonen har Sparebankstiftelsen DNB forvaltet og videreført siden 2002.

I 2022 feiret vi tohundreårsjubileet til Christiania Sparebank. I anledning jubileet ga vi ut en bok om den lange gavetradisjonen fra 1822 frem til i dag. «Til allmenn nytte. Om gaver, sparebanker og sparebankstiftelser gjennom 200 år», er skrevet av historiker Lars Fredrik Øksendal, professor i økonomisk historie ved Høgskolen i Innlandet og doktorgrad fra Norges Handelshøyskole.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Muliggjørende bidrag

– I fortid og nåtid har gavene vært muliggjørende. De har sørget for at noe ble realisert som kanskje ikke ville kommet til uten en tildeling fra en sparebank eller stiftelse, sier Øksendal.

Gjennom boka gir han et innblikk i hvordan sparebankenes gavevirksomhet har utviklet seg gjennom de siste 200 årene. Hva har det vært behov for å gi støtte til i Norge fra tidlig i 1800-årene og fremover til i dag, og hvordan har bistand fra slike store private bidragsytere satt spor gjennom årene?

– Gavene kan ses som et speil av Norge. De var en respons på behov i samfunnet – et svar på noe som lokalsamfunnet var opptatt av. Dermed blir de også en kilde til en fortelling om historisk utvikling, sier Øksendal.

Respons på samfunnets behov

I 1840 sørget Christiania Sparebank for å få på plass et rammeverk som muliggjorde utdelinger fra sparebankene. Deretter startet den storstilte utdelingspraksisen fra sparebanker over hele landet til ulike sosiale og veldedige formål.

I årene fra 1840 frem mot 1914 satte sterke gavebanker tydelige fotavtrykk i utviklingen av mer moderne byer og bygdesamfunn. Moss Sparebanks liste over mottakere fra midten av 1860-årene brukes som eksempel på hvordan den speiler den moderne byutviklingen. «Her var det tradisjonelle formål som utsmykking og oppvarming av kirkerommet, men også aftenskoler for håndverkere, badehus for arbeidere, folkebad, menighetssøstre og arbeiderakademier,» skriver Øksendal.

– I mangelen på et offentlig velferdsapparat, løste sparebankene en rekke fellesskapsoppgaver, sier Øksendal.

For Fredrikstad Sparebank, for eksempel falt det meste av støttevirksomheten innenfor det vi i dag vil karakterisere som offentlige velferdsoppgaver som den gangen ble delvis ble løst av bysamfunnets mange lag og foreninger. De ga også store bevilgninger både til middelskolen, tegneskolen og en teknisk aftenskole, og de ga midler direkte til kommunen.

Boka gir også eksempler på at sparebankene løste oppgaver som offentlig infrastruktur: Kongsberg Sparebank ga støtte til å få på plass et nytt vannverk da frosten i januar 1877 tok de gamle trerørene som forsynte byen med vann, forteller Øksendal.

Storhetstid og «fyrtårnprosjekter»

Boka forteller om storhetstid, forfall og deretter ny vekst for gavetradisjonen. Storhetstiden, sett i forhold til norsk økonomi, var fram til 1914. «Mellom 1870 og 1914 ble 36 prosent av alt overskudd etter skatt fra sparebanker i byene utdelt som gaver. Den tilsvarende andelen for sparebankene i landdistriktene var 19 prosent.» skriver Øksendal.

Han beskriver såkalte «fyrtårnprosjekter». Blant dem var restaureringen av Oslo domkirke, helfinansiert av Christiania Sparebank til åpningen i 1850. Banken finansierte også byggingen av Skulpturmuseet i Oslo som i dag er midtbygget av det gamle Nasjonalgalleriet og som sto ferdig i 1881. En annen stor giver, Drammen Sparebank, finansiert blant annet Drammen folkebibliotek som sto ferdig i 1915.

– Sparebankene satte fysiske spor i form av hva de bygget. Noe av dette handlet om at sparebankene ønsket å bli sett, og den beste måten å lykkes med det, er å bygge noe, sier Øksendal.

Forfall og deretter ny vekst

Etter 1914 fikk sparebankenes gavevirksomhet gradvis mindre betydning. En sterkere offentlig sektor vokste frem. Ambisjonen om å sette tydelige fotavtrykk, såkalte «fyrtårnprosjekt», ble erstattet av mindre bevilgninger til foreninger og lag, gjerne med et humanitært eller sosialt tilsnitt i tillegg til idrett og friluftsliv.

De allmennyttige tildelingene i 1930-årene lå på om lag 40 prosent av førkrigsnivået målt mot størrelsen på økonomien. Oslo Sparebank finansierte blant annet Gustav Vigelands inngangsport til Frognerparken i denne perioden.

Bunnpunktet kom etter 1986 og toppet seg i bankkrisen årene 1990-1993. «Med røde tall og fallende egenkapital var det lite å gi», skriver Øksendal. Den offisielle gavestatistikken stoppet i 1986. Dermed er kunnskapsgrunnlaget svakt frem til 2003.

De siste tjue årene har det i imidlertid vært stor vekst i bidrag fra sparebankene og de nye sparebankstiftelsene og tildelingene er tilbake til nivået før 1914 sett i forhold til størrelsen på økonomien den gangen og nå.

«Kanskje det mest slående er at noe som var i ferd med å forsvinne, i løpet av to knappe tiår fremstår mer livskraftig enn noen gang og har maktet å gi et innhold til det allmennyttige formålet som står til tiden,» skriver Øksendal.

Siden Sparebankstiftelsen DNB ble etablert som den første sparebankstiftelsen i 2002, har det kommet 37 sparebankstiftelser som bidrar i de geografiske områdene de springer ut fra. I 2020 ga de til sammen mer enn 7000 gaver, med Sparebankstiftelsen DNB som den klart største bidragsyteren.

I 2022 tildelte Sparebankstiftelsen DNB for første gang 1 milliard kroner til gode formål på ett år.

Finne sin egen vei

Da Sparebankstiftelsen DNB ble etablert var det som en løsning på hva man skulle gjøre med egenkapitalen fra da Sparebanken NOR ble omdannet til aksjebank. Pengene representerte verdier skapt av lokalsamfunn på Østlandet over mange år og ble gitt til stiftelsen i form av aksjer i den omdannede banken.

Som landets første, måtte Sparebankstiftelsen DNB finne sin egen vei. Det fantes ingen oppskrift for hvordan en sparebankstiftelse skulle organisere arbeidet. «Å gi er ikke så vanskelig, å gi med forstand er mer krevende,» skriver Øksendal.

– Etter at stiftelsen ble etablert har det vært en tiltagende profesjonalisering, og stiftelsene har utviklet en modell for en profesjonell giverorganisasjon, sier Øksendal. Han mener pengeutdelende stiftelser er viktige fordi de har mulighet til å ta risiko som politiske myndigheter ikke har.

– De har mulighet til å ta sjansen på å prøve ut nye tiltak. De kan bidra til et mer mangfoldig samfunn hvor ikke alle trenger å tenke likt og gå i takt. Stiftelsene har større frihetsgrad. Dette er det viktig at de utnytter. De kan fylle et tomrom som ikke andre kan fylle, men det fordrer klokskap, sier Øksendal.

Se også

Vil du ha mer informasjon om hvordan stiftelsen ble dannet? Se Vår historie.  

Om boka

• Tittel: «Til allmenn nytte. Om gaver, sparebanker og sparebankstiftelser gjennom 200 år».
• Skrevet av historiker Lars Fredrik Øksendal, professor i økonomisk historie ved Høgskolen i Innlandet og
  doktorgrad fra Norges Handelshøyskole.
• Boka er utgitt på Universitetsforlaget, og utgivelsen er finansiert av Sparebankstiftelsen DNB.