Alessandro Gagliano var grunnleggeren av en av de mest langvarige dynastiene i fiolinbyggekunstens historie; den gikk over fire generasjoner, og dominerte håndverket i Napoli og det sørlige Italia fra tidlig på 1700-tallet til midt på 1800-tallet. (Teksten fortsetter under bildet).

På mange måter var Alessandro den beste fiolinmakeren av dem alle; instrumentene hans har en vakker, dyp rød lakk av klassisk kvalitet, og i tillegg har de noen særegenheter som skiller dem fra mer vanlige fioliner, og som samtidig røper bakgrunnen til denne noe gåtefulle fiolinmakeren. Arbeidet hans viser en klar forbindelse med den tidlige tyrolske skole, spesielt til håndverkere fra Füssen i Allgäu – en liten landsby som spesialiserte seg på konstruksjon av strengeinstrumenter, allerede fra 1400-tallet. Flere luttbyggere av tysk opprinnelse var aktive i Napoli på slutten av 1600-tallet, og det er faktisk mulig at en eller flere av disse har undervist Gagliano i instrumentbyggerkunsten.

Fiolinen i Dextra Musica samlingen er et nydelig eksempel på Alessandros arbeid, og bærer hans opprinnelige etikett fra 1714. Dens ytre karakteristiske form er meget grasiøs, med en smal midje, formet ved dype, innsvingte c-bøyler og en bred nedre del. Kanskje er det vakre stykket av lønn, som bunnen er laget av, det mest slående ved instrumentets ytre: i ett stykke med et dype og regelmessige flammer som beveger seg diagonalt over de runde velvningene. Her ser vi mange av aspektene som gjør klassisk italiensk fiolinbygging til en slik oppslukende og mysteriøs kunst. Blandingen av den myke, men kraftig kulørte lakken og det reflekterende treverket har en hypnotisk effekt: den virker tredimensjonal og forandrer farge og nyanse etter synsvinkel og belysning. Nesten som et speilbilde av denne fiolinen, er “Rotondo” fra 1710, enda en berømt Alessandro Gagliano fiolin som ofte er referert til som hans mesterverk. De to er svært like, med den ene forskjellen at de nydelige flammene på bunnen her beveger seg i motsatte retninger.

Sargen har en svakere glød, og snekken er en erstatning av originalen. Treet i lokket er i ett helt stykke av gran, akkurat som på “Rotondo”. I italiensk håndverk er lokk eller bunn i ett stykke mindre vanlig å se på lokk enn på bunner; de fleste håndverkere foretrakk å sette sammen lokket av to symmetriske deler for å sikre en balansert, symmetrisk overflatestruktur. Her er Gaglianos gran skåret med de smaleste årringene på diskantsiden og med noen tydelig tverrgående mønstre på den nedre delen. På bassiden blir årringene gradvis bredere ut mot kanten.

Andre karakteristiske særpreg som kjennetegner dette instrumentet, er de fine, svakt krummede hjørnene og de lavtliggende, krumme f-hullene. F-hullene er overdrevent brede i sin nedre del, og er plassert nær kanten. Det er typisk for Gagliano at stolen er plassert langt nede på kroppen, ved sentermerket av f-hullene, noe som impliserer en større strengelengde. Ved moderne oppsett er stolen vanligvis plassert høyere opp, sentermerket for f-hullene fylt igjen og skåret ut på ny, høyere opp på f-hullet. Grunnen til disse uvanlige proporsjonene hos Gagliano kan ligge i de regionale forskjellene i tonehøyde som fantes på 1700-tallet. Det er påvist en betydelig lavere standard tonehøyde i Sør-Italia, og dette kan ha gjort den ekstra strengelengden nødvendig.

Dextra Musica kjøpte fiolinen av Kenneth Warren, Chicago, i 2006, og den har også med seg et tidligere sertifikat fra William Lewis i samme by, datert 1964.