Grancino-familien fra Milano var blant de mest betydningsfulle fiolinmakerne utenfor Cremona på slutten av 1600-tallet. Hvordan de fikk sin kompetanse er det ennå ingen som kjenner for sikkert; senior i familien var Andrea, som var en aktiv maker fra cirka 1645 og døde før 1673.  

Man har søkt å finne en sammenkobling til Amati-familien, men ingen håndfaste bevis har dukket opp. I biografien til Hills, om Guarneri-familien, vises det til en Paolo Grancino som sies å ha vært en elev av Amati, men igjen finnes det ingen bevis som bekrefter dette. Skaperne av bratsjen, «Brødrene» Grancino, Francesco og Giovanni, var sønner av Andrea. Francesco jobbet fra cirka 1660-1670, og det finnes enkelte arbeider med hans signatur. Giovanni Battista ble født i 1637 og døde i 1709. Giovanni jobbet etterhvert alene, og videreførte kunnskapen til sin sønn, Giovanni Battista II, og Carlo Giuseppe Testore. Imidlertid produserte brødrene sammen en betydelig mengde arbeider som bærer varianter av signaturen: «Gio e Francesco Fratelli de Grancini / In Contrada Larga di Milano, 16». Contrada Larga (nå Via Larga) er adressen til verkstedet deres i Milano.

Det mest interessante er deres fokus på 42cm-alt-bratsjer. Dette var fortsatt et relativt sjeldent instrument i Italia på 1600-tallet, de fleste makere favoriserte tenor-størrelsen, med en rygglengde på over 43cm. Enhver form for bratsj var faktisk ganske sjeldent i denne perioden, hvor de fleste makere overså den midterste stemmen i fiolinfamilien. Det finnes to sjeldne «contralto»/altbratsjer av brødrene Amati fra første del av århundret, Stradivari lagde sin første contralto-modell i 1672, og Andrea Guarneri fulgte etter med mindre bratsjer laget i 1676 og 1690. Grancini-ene lagde minst seks slike instrumenter med en form ganske tett opptil Guarneri-formen, men, om man kan stole på de få originale signaturene, kan disse før-dateres med inntil ti år. Enda mer spennende er det at fiolinene som tilskrives Grancino-brødrene er relativt sjeldne, og bortsett fra en, finnes ingen celloer. Som følge av en eller annen merkelig omstendighet i Milano i slutten av 1600, virker det som om Grancino-ene har blitt spesialister på å lage contralto-bratsjer.

Dette eksemplaret er svært typisk. Utførelsen er robust, men nøyaktig. I modellen vises mye igjen fra tidligere bratsj-mestere fra Brescia; Gaspar da Salo og Maggini, med en fult avrundet bue. Men detaljene i finishen og utformingen er svært Amati-inspirert.

Hodet er raskt og ujevnt kuttet, men har energien og karakteren til de beste italienske arbeidene. Lydhullene har en særegen svai, med innsnitt plassert høyt oppe på armen, som skaper en litt ubalansert effekt. Lakken på bratsjen er spektakulær; på baksiden er den spesielt godt bevart, med en sterkt krakelert overflate og et rikt, mørkt rødaktig brunskjær, forut for hva som kom med de store venetianske skaperne på 1700-tallet.

Denne størrelsen og formen på en bratsj er ideell for moderne bruk, og et så tidlig eksemplar er en skatt innenfor instrumentmakerkunsten. Etter at Francesco sluttet i verkstedet av ukjente grunner rundt 1670, fortsatte broren hans, Giovanni Battista, alene å utvikle en mye mer delikat og personlig stil, med lave elegante Amati-liknende bueformer, og lydhull som er veldig Stravivarius-liknende. Han brukte var en svært klar gul-gull lakk, som er veldig annerledes enn det han brukte tidligere. Han lagde kun én eller to bratsjer under sin egen signatur.