Francesco Rugeri hadde så vidt vi vet ingen forbindelse med den samtidige Giovanni Battista Rogeri, men navnet var den gang vanlig, med mange variasjoner i stavemåte. Rugeri var grunnleggeren av en ganske utstrakt fiolinmakerfamilie i Cremona, og brukte det velkjente navnet “il Per” på sine etiketter. De nøyaktige omstendighetene rundt familiens tilknytning til fiolinmakerkunsten er fortsatt lite kjent.

Francesco ble født i 1620, men instrumentene med hans etiketter dukket ikke opp før etter 1670; man tror han tilbrakte sin første tid som fiolinmaker i Nicolò Amatis tjeneste, særlig når man tenker på likheten i stil på deres arbeider. Likevel er det ingen bevis for dette, og det finnes en besnærende teori om at han faktisk var engasjert i å lage uoffisielle kopier av Amati-instrumenter for salg i utlandet. (I 1685 klaget en herre fra Modena om at det instrumentet han hadde kjøpt for 12 pistoles som en Amati, viste seg å være en mye mindre verdifull Rugeri.)

Om Rugeri startet sin karriere som en bedrager eller ikke, blir hans arbeider nå regnet som en essensiell del av den klassiske perioden i Cremona, lett skillbar fra Amatis arbeider, men helt skapt i hans tradisjon. Instrumentene som bærer hans egen etikett fra 1670 til hans død i 1695, danner en bemerkelsesverdig arv. Han ble hjulpet i verkstedet sitt av flere sønner, spesielt Vincenzo, Giacinto Carlo og Giovanni Battista, hvorav bare Vincenzo fortsatte arbeidet i lang tid etter sin fars død.

Rugeris mest signifikante bidrag til fiolinmakerkunsten er antakelig de flotte celloene han lagde på egen hånd, både de små modellene og de noe større Amati-modellene, hvorav nesten alle er blitt redusert i ettertid for å passe til moderne bruk. Tidligere generasjoner av fiolinmakere laget til sammenligning færre celloer, men på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet fikk celloproduksjonen et oppsving i Cremona, og Rugeri var kanskje den mest produktive.

Den nøye formede, høye velvningen på denne celloen fra circa 1680 er typisk for Rugeris arbeid, og skaper et stort luftvolum og en rik og dyp tone. Bunnen og sargen er laget av vanlig poppel, en tresort ofte brukt i celloer fordi dens mykere, mer føyelige kvalitet tilsynelatende passer bedre til celloens tone enn den stivere, mer briljante lønnen. Midt på bunnens øvre del er et gjenplugget hull, som var til plassering av en bærestropp, da celloen ofte ble spilt i stående posisjon på denne tiden. Lokket er laget av to like stykker gran med jevne og smale årringer, utvidet i bredden i nedre del med to tilleggsstykker av samme tresort. Celloens form er åpenbart utledet av Amati-prinsipper, med fyldige former og delikate hjørner. F-hullene er også svært Amati-inspirert, med store sirkler i hver ende, grasiøse midtpartier og korte, smale vinger. Snekken er laget av frukttre og har fått flere skader gjennom tiden; skruekassen er skiftet ut i sin helhet. Lakken er rikelig påført over hele celloen, gyllenbrun i fargen, og viser en karakteristisk krakelert overflate.