Det er få finere eksempler på Francesco Rugeris arbeid som fiolinmaker, enn dette instrumentet fra Dextra Musica-samlingen. Hans ekstraordinære produksjon, som ser ut til å komme fra en relativt kort periode mellom 1670 og hans død i 1695, forsyner oss med en overflod av instrumenter som alle er utmerket bygd og med nydelig tone. I begynnelsen av denne perioden var Francesco allerede 50 år. Assistansen fra hans fire sønner, Giovanni Battista, Giacinto, Vincenzo og Carlo, kan ikke undervurderes, men det er nærmest umulig å skille ut deres forskjellige individuelle bidrag. Bare Vincenzo fortsatte med håndverket lenge nok etter sin fars død til å etterlate seg en identifiserbar mengde med arbeider, som gjør det mulig å gjenkjenne hans håndlag i tidligere instrumenter, som bærer hans fars etikett. 

Akkurat som Antonio Stradivari, levde Francesco lenge, og nærmest overskygget arbeidet til sønnene. Det eksisterer andre paralleller til Stradivari: Han ble fiolinmaker på samme tid; Stradivaris første arbeide er datert 1666, Rugeris er fra 1670, likevel var Rugeri 24 år eldre enn Stradivari. Begge er forbundet tradisjonelt med Amatis verksted, selv om ingen av dem etterlot noe bevis for denne forbindelsen, men begge viser forbindelsen gjennom spesielle trekk i sin teknikk. Alle fiolinmakere fra Cremona lagde et lite hull, ofte plugget igjen med en treplugg, i innsiden av bunnens midtparti. Dette er ganske sikkert en del av konstruksjonsteknikken som Amati utiklet og ga videre til sine elever. Verken Rugeris eller Stradivaris instrumenter har denne ofte oversette, men viktige detaljen.

Sammenligningen mellom Rugeri og Stradivari er ellers litt urettferdig. Rugeri var en meget god håndverker i Cremonas krevende tradisjon; Stradivari var et geni. Rugeri forble lojal mot Amatis former og mønstre gjennom hele sitt arbeidsliv, men da han døde i 1695, hadde Stradivari fullstendig transformert prinsippene for fiolinbygging og hadde nettopp gått inn i sin største og mest produktive periode. Det er interessant å merke seg Stradivaris innflytelse på fiolinene som Vincenzo Rugeri bygget – som viser en flatere, mer potent velving enn hans fars høye velvninger.

Denne fiolinen anvender Nicolò Amatis ‘store modell’, en bredere versjon av tidligere former. Rugeri har gitt den en spesielt høy velvning med et flatere område ved midtpartiet av lokket, og bare en liten hulkile langs kanten. Rugeris innleggslist er sirlig plassert, men mangler den forlengede sorte listen i hjørnene som er et trekk ved Amatis arbeider. Rugeri er unik blant fiolinmakerne fra Cremona ved at han bruker lønn til det hvite midtpartiet i innleggslisten, en liten, men igjen signifikant, variasjon av Amatis stil. Snekken er også meget representativ for Francescos arbeider. Den har en slags oval form på sin spiral, med en bred første vinding som er holdt flat, utskjæringen under spiralen øker dramatisk etter hvert som den nærmer seg øyet. All overflate er nydelig ferdigbehandlet, tydeligvis skåret rent med huggjern i stedet for å bli pusset med sandpapir.

Valget av trevirke er typisk for Rugeri, med en hel tangentielt skåret lønn med moderate flammer, til bunnen. Den mer flammede sargen er mer konvensjonelt radielt skåret. Lokket er av den vanlige alpegranen med tette årringer, radielt skåret og limt sammen på midten. Instrumentet har fortsatt et oppsiktsvekkende godt bevart lag med fin, oransjebrun lakk, som understrekes av en rik, gullfarget grunn.