Gennaro Gagliano var sønn av Alessandro, og en veldig god instrumentmaker selv. Som sin bror Nicolo, var han mer ortodoks og klassisk i sin stil enn faren, og meget allsidig i sin måte å imitere Cremonas instrumentmakere. På den tiden Gennaro og Nicolo arbeidet – midten og slutten av 1700-tallet – var det en nærmest universell enighet om at Cremona-standarden var den som gjaldt, og Gennaro utelukket derfor mange av sin fars eiendommeligheter i sine egne arbeider. Som den kanskje beste håndverkeren i familien, var han mye mer nøyaktig i utskjæringen av snekken, og generelt mer oppmerksom på detaljer, enn andre napolitanske fiolinmakere. Han brukte en fin oljebasert lakk noen ganger like fin som Alessandros, men også i økende grad den tøffere spritbaserte lakken med svakere farge, som ble normen mot slutten av 1700-tallet. (Les mer under bildene.)

Denne celloen er et fantastisk instrument, laget relativt tidlig i Gennaros karriere, og bærer hans originale etikett fra 1748. Selv om snekken ikke er original, passer den med hensyn til stil og uttrykk og ser ut til å være fra et senere familiemedlem; resten av instrumentet gjør et fengslende inntrykk med sin kraftige kontur og utsøkte lakk. Celloens omriss er vakkert fremstilt og sterkt influert av Stradivari. Til tross for at den er litt mindre i alle dimensjoner enn en Stradivari-cello fra hans mellomste periode, er proporsjonene meget like, med kraftige, nesten rette c-bøyler og delikat utformede hjørner. F-hullene har samme inspirasjonskilde og er plassert nøyaktig og i perfekt balanse. Velvningene er karakteristiske for instrumentmakeren: ikke høyvelvet, men likevel nok, og kanskje litt mer avrundet enn en Stradivarius, men like godt utført. Treet er førsteklasses; bunnen er laget av to like stykker lønn med moderate, horisontalt flammer. Lokket er også to like stykker, av gran med meget tette og rette årringer. Lakken er i utmerket forfatning, slående uberørt og levende. Det oransjefargede toppstrøket er lagt over en særs reflekterende gullfarget grunning.

Gennaro Gagliano hadde fordelen av å arbeide i en tid da celloen akkurat hadde nådd sin ideelle utvikling i lengde og proporsjoner. Bare en generasjon tidligere ble de bygget i varierende størrelser, flere av disse alt for store og uhåndterlige for virtuost spill. Som en konsekvens av dette ble flere endret, med uunngåelige kompromisser med henhold til form og proporsjoner. Sett i forhold til design, funksjon og utførelse, må denne celloen regnes blant de absolutt beste fra sin tid, og forblir et praktfullt instrument, helt tilpasset moderne utøvelse.

Fra 1976 ble instrumentet eiet av Martin Lovett fra Amadeus Quartet, og ble brukt til både innspillinger og konserter, og ble kjøpt av Dextra Musica i 2007. Den var tidligere eid av Sir Robert Waley-Cohen, den første administrerende direktør i Shell oljeselskap, som døde i 1952. Hans sønn, Sir Bernhard Waley-Cohen, gjorde det mulig for William Pleeth, den anerkjente førsteprofessor i cello på Guildhall School of Music i London, å låne den. Den ble spilt både av ham og hans sønn Anthony, som også er en framtredende solist.