Nok en Milano-fiolin fra Guadagnini av noe senere dato. Dette instrumentet fra 1754 er kanskje det best bevarte av de tre eksemplarene som finnes i Dextra Musica-samlingen, med en nesten helt dekket av den flotte røde lakken som karakteriserer denne perioden av hans arbeide. Man kan her se de detaljerte aspektene i Guadagninis teknikk som gjør ham unik. Hans håndverksmessige evner nådde et høydepunkt i denne perioden, ble deretter meget tilgjort i løpet av hans liv i Parma, og gjenoppsto i ny, styrket men friere stil gjennom de siste årene hans i Torino. (Les mer under bildet).

Guadagnini var en sann original blant mange inspirerende italienske fiolinmakere på 1700-tallet, og ser ut til å ha lite til felles med dem. Hans tilsynelatende selvlærte teknikk lar seg vanskelig knytte til andre fiolinmakere på denne tiden, ikke desto mindre oppnådde han resultater som var helt ulike og gjerne overlegne i forhold til sine samtidige. Hans instrumenter har en ytre form i velproporsjonert klassisk stil, men ser ikke ut til å være tatt fra noen andre. F-hullene, med sine ovale hull og lange vinger uten hulkil er også helt originale. På snekken kan man se en rekke markeringsmerker rundt øyet, som uten tvil sitter igjen fra den opprinnelige merkingen i sjablongen. Disse er til stede nesten uten unntak i Guadagninis arbeider, men fraværende hos alle de andre.

Vi kan se av det innvendige arbeidet og tilstedeværelsen av de iøynefallende pinnene i den øvre og nedre delen av bunnen, at han arbeidet ut fra en innvendig form, slik de gjorde i Cremona, noe som også gjør instrumentene hans meget konsistente. I andre små, men betydelige detaljer, derimot, avviker han fra normen. I nesten alle andre fiolinmakeres arbeider er hjørnene både på lokk og bunn litt tykkere enn resten av kanten; Guadagnini lar sine bli tynnere. Han laget sin innleggslist av valnøtt, noe man må ha et sterkt forstørrelsesglass for å oppdage. Dette var også unikt for Guadagnini, da andre fiolinmakere brukte vanligvis poppel eller bøk. Selv ved påføring av lakken ser han ut til å ha en egen teknikk: polering av overflaten før lakkering. Dette gir en raffinert forskjell i utseende sammenlignet med andre instrumenter, hvor årringene og trestrukturen fortsatt trer fram i lakkens overflate.

Denne fiolinen er et testament til Guadagninis originalitet og kunstnerevner. Bunnen er laget av to like stykker lønn, men denne gang med flammene pekende på skrått oppover fra limfugen og ut mot kanten – som et alternativ til fiolinen fra 1752. Kvaliteten på treet er like fin på begge to, med plettfri alpegran i lokket, som har noe bredere årringer enn de andre eksemplarene. Historisk sett ble dette instrumentet oppdaget i forretningen Maucotel i Paris på 1800-tallet og har siden vært i hendene på fiolinistene Maurice Wilkes og Philip Greenberg, og den høyt respekterte kjenneren Rembert Wurlitzer. Dextra Musica sikret seg denne gjennom Peter Biddulph i 2008.