Guadagnini tilbrakte de siste årene av sitt liv i Torino, hvor han opplevde en fornyelse av energi etter en vanskelig periode i Parma mellom 1759 og 1771. Selv om han var 60 år på denne tiden, fikk han hjelp av sine sønner Giuseppe og Gaetano, og beskyttelse og oppmuntring fra grev Cozio di Salabue. I 1775 fikk Cozio tak i verktøyet og mønstrene fra Stradivaris verksted, og overtalte Guadagnini til å arbeide mer i Stradivaris stilretning. Resultatene var blandet. Guadagnini var tydeligvis sterkt knyttet til sin egen, høyst personlige stil, men siden denne hadde blitt nokså ekstrem i løpet av Parma-perioden, var innslaget med Stradivaris ideer generelt en forbedring. (Les mer under bildene).

Guadagnini var mer opptatt av bratsjen i denne sene perioden, og lagde en serie med konsertinstrumenter i liten størrelse. De er brede, høyt velvet, og har noe usminket praktisk ved seg, som gjør dem til ideelle instrumenter for musikere. Da han døde i 1786, etterlot Guadagnini seg flere mesterverk, sammen med et stort antall meget effektive konsertinstrumenter med mer tonal appell enn estetisk sjarm. I denne kategorien passer mange av fiolinene, celloene og bratsjene som han lagde i Torino.

Denne bratsjen fra 1781 er typisk i stil fra disse siste årene. Treet er ganske enkelt: todelt, lett flammet lønn i bunnen, kombinert med en todelt, fin gran i lokket. Formen er kompakt, og ideell for bratsjen: redusert i lengde og bredde, mens brystpartiet, hvor mye av den fyldige tonen genereres, er fyldig, bredt og kraftig. Dette gjør det svært komfortabelt for musikeren, men uten at tonen får lide. Velvningen starter helt fra kanten, dette skaper et stort indre volum og samtidig et resonnerende springbrett for tonen. F-hullene er proporsjonalt meget lange i forhold til kroppen, plassert langt ut mot kanten, noe som igjen gir en stabil og bred plattform av treverk under stolen.

Påvirkningen fra Stradivari er åpenbar i de brede og dypt utskårede nedre vingene og sirkelrunde hull; i Guadagninis tidligere arbeider er vingene vanligvis flate, og hullene tydelig ovale. De øvre vingene er brede og relativt korte, og den øvre delen av f-hullet har et lett innsnevret utseende.

Snekken er typisk for Guadagninis sene periode. Den tette og kompakte sneglehusformen er markert med en kraftig fas, svartmalt som hos Stradivari. Den siste svingen inn i øyet er svært innsnevret og ender i et enkelt kutt fra et hoggjern.

Lakken er i en svært god tilstand, gnidd og slitt der hvor bunnen er i kontakt med musikerens skulder; ellers oppsiktsvekkende godt bevart. Den er trolig en litt hardere lakk enn den Guadagnini brukte i tidligere år, men den har beholdt en fin dybde i fargen, hjulpet av en rik gyllen grunning.

Bratsjen blir referert til som hans “Villa”, etter dens tidligste kjente eier, Maurizio Villa fra Torino, som eide den i 1888. Den ble solgt av W.E. Hill & Sons i 1930, som skaffet til veie et fullstendig sertifikat. Før den ble kjøpt av Dextra Musica i 2006, var den konsertinstrumentet til New York-musikeren Bernhard Zaslav.