Giovanni Battista Guadagnini var kanskje den største, og i alle fall den mest interessante fiolinmakeren som arbeidet utenfor Cremona i andre halvdel av 1700-tallet. Arbeidene hans har steget i verdi og berømmelse i moderne tid, og historien om hans liv og arbeid ble skrevet av Duane Rosengard og utgitt i 2000.  

Guadagnini etterlot seg en oppsiktsvekkende stor samling instrumenter og en relativt stor mengde dokumentasjon. Dette henger delvis sammen med at han gjennom sitt liv bodde og arbeidet i fem ulike byer i Nord-Italia, men også hans kontakt med den framstående fiolinsamler grev Cozio di Salabue, en av de tidligste kjennere av fiolinen, og en av de første til å skrive fiolinmakernes historie.

Til tross for hans senere påstander om å ha vært en elev av Stradivari, så det ut til at Guadagnini i store trekk var selvlært. Han ble født i landsbyen Bilegno i 1711 og begynte å lage instrumenter på en overraskende original måte ganske snart etter at han kom til nabobyen Piacenza. Han ble her i nesten 10 år, før han dro videre til Milano sent i 1749. Fra da og til 1758 skapte han det som i dag betegnes som hans mesterverk: fioliner med en fullstendig særegen form og karakter, lakkert i skinnende rødfarger, og med en fleksibel og kraftfull klang.

Dette instrumentet ble bygget i løpet av de første par år i Milano og har sin originale etikett fra 1751. Det er et praktfullt og svært velholdt instrument. Den vakre, hele bunnen er preget av jevne og dype flammer, sargen og snekken likeså, og lokket er laget av to like stykker fjellgran med fine årringer. Fiolinen har en nydelig rød lakk med både dybde og finesse, med en myk tekstur. Treet under har en reflekterende grunning som gir ekstra glød til de øverste lagene av lakk.

Stilistisk sett er fiolinen en overgang fra den tidlige Piacenza-perioden. Formen er kraftig og kontrollert, med en forsiktig forhøyning på bunnens øvre del. Kanten og innleggslisten er litt mer elegant enn på Guadagninis senere instrumenter, velvningen flatere, med en grunn, men samtidig bred hulkil langs kanten. De nedre sirklene på f-hullene har ennå ikke utviklet seg til de eksentriske ovalene han brukte i senere år, men “F-formen” er allerede distinkt, med lange vinger, en kraftig nedre bue som smalner opp mot en mer lukket øvre bue med en liten toppsirkel.

Snekken representerer noe av det beste han har gjort, med en vakker, konsentrisk, samtidig åpen spiralform som raskt smalner inn mot det vide, utstående øyet. Den håndverksmessige dyktighet er av meget høy rang, men detaljene er ikke like konsistente som hos Stradivari eller Amati. Guadagnini har mange spesielle særegenheter i sine arbeider som han stort sett beholder livet ut, og som man ser hos få andre – om noen i det hele tatt – og som også støtter teorien om at han var selvlært og hadde et meget selvstendig sinn. De karakteristiske trekkene i arbeidet hans er ikke bare innfall, men har sammenheng med spesielle konstruksjonsteknikker, alt sammen unikt for Guadagnini.