Denne bratsjen er en svært godt bevart følgesvenn til det tidligere eksemplet fra 1781. De to instrumentene er påfallende like, selv om det nesten ubrutte laget med tykk, rød ferniss på dette senere arbeidet om mulig er i enda bedre tilstand. Bratsjen bærer den originale etiketten datert Torino1784, som også har med den tvilsomme påstanden “alumnus Antonio Stradivari” (dvs. lærling av Stradivari). Guadagnini kom bare med denne påstanden sent i livet, muligens for å imponere sin velgjører, grev Cozio di Salabue, eller kanskje bare for å uttrykke sin stilistiske gjeld til mesteren, noe som absolutt er å se i disse to bratsjene.    

Formen og proporsjonene på de to er svært like, noe som kan tyde på at de ble bygget rundt samme form. På lokket viser f-hullene den samme påvirkningen fra Stradivari, muligens foreslått for Guadagnini av grev Cozio; de nedre vingene er brede og med en dyp hulkil, i motsetning til hans tidligere stil. De øvre hullene er større på dette instrumentet enn i det tidligere eksempelet, men er også her satt langt fra hverandre, og hele “f” sitter nær kantene i c-bøylene. Den uberørte originallakken forstyrres bare av omfattende slitasje ved siden av strengeholderen, noe som tyder på lang tids bruk uten hakebrett, et hjelpemiddel som ikke ble introdusert før på midten av det 19. århundret.

Bunnen er i svært uberørt tilstand. Hjørnene er fremdeles skarpe og kantede, og er i en bred, overdrevet stradivarisk stil, men er skåret i en svært innovervendt kurve mot endene. Innleggslistene møtes ikke godt sammen i hjørnene, en påminnelse om at Guadagnini var i sitt åttende tiår da han bygde denne bratsjen, og om at synet hans kanskje ikke var så godt som det tidligere hadde vært.

Treoverflaten under lakken er dekket av merker fra de grove slipemidlene som har blitt benyttet til å glatte ut og fullføre velvningen. Dette er karakteristisk for hans senere arbeider, og enda et tegn på sviktende evner. Som sin følgesvenn er denne bratsjen bygget av beskjedne materialer, to matchende lønneemner med litt kraftigere flammer enn tidligere, men tilsvarende sarger og en snekke i uflammet treverk.

Snekken er herlig i sin renhet, og alle Guadagninis spesielle særtrekk er å finne igjen. Han har vendt tilbake til et lettere, mer estetisk tiltalende uttrykk som peker tilbake til hans tidligste arbeider, ulikt den kraftig utskårede snekken på bratsjen fra 1781, som ser ut til å være ment som en hyllest av Stradivari.

Den sorte fargen på fasen er fremdeles synlig, og øyet er omgitt av de karakteristiske merkene Guadagnini hadde som vane av å bruke som en veileder for utskjæring av spiralformen. Også sett fra baksiden leder snekken tankene bakover mot hans tidligere arbeider, med en lang, oval formet skruekasse, som ender i en mykt spisset avslutning mot halsen. Dette er svært ulikt fra de strengt flate sidene på skruekassen og den halvsirkelformede avslutningen på instrumentet fra 1781 – tegn på Stradivaris stil.