Dette instrumentet er laget året etter 1751-fiolinen i Dextra Musicas samling, fortsatt tidlig i Milano-perioden, og man kan her se de gjentatte særegenhetene og små endringene i G.B. Guadagninis stil. Treet er ikke like dramatisk i sitt utseende; en mer konvensjonelt todelt bunn av matchende lønn, forsiktig skrått flammet, er rammet inn av noe tyngre kanter og bredere hjørner. Fiolinens form er noe mindre, noe som indikerer bruken av en ny eller endret form eller mal i verkstedet. Denne nye formen sørget for det som ble den varige modellen i resten av Guadagninis periode i Milano.  

F-hullene er av samme modell som den tidligere fiolinen; de viser et meget godt og stødig håndlag, men de nedre sirklene har utviklet en tydelig oval form, noe som ble Guadagninis varemerke i største delen av hans karriere. De er ganske sikkert først skåret ut med en sirkulært skjæreverktøy, slik de fleste fiolinmakere ville gjort, men modifisert med en kniv. De nedre vingene virker lange og noe avsmalnet, men er fortsatt uten hulkilen som var vanlig hos andre klassiske fiolinmakere. Snekken er ganske lik det foregående eksempel, men partiet under snekkens spiral er noe mer lukket; en annen av Guadagninis eiendommeligheter var å utvide stemmeskruekassen til dypt under sneglehuset for å gi skruekassen en kraftig avsmalning og grunn avslutning.

Lakken er en liknende kraftig rød oppskrift, men ser ut til å ha litt mer substans enn den på fiolinen fra 1751. Det typiske slitasjemønsteret på bunnen viser en markert overgang mellom det underliggende, ufargede lakksjiktet, og toppsjiktet som er ganske tykt og av sprø konsistens.

Fiolinen er i like fint bevart stand som eksemplaret fra 1751, og er et førsteklasses konsertinstrument. Det bærer sertifikat og autentisitet fra J.&A. Beare og Peter Biddulph, og ble ervervet av Dextra Musica i 2006.