Fiolinbyggekunsten i Cremona befant seg fram til slutten av 1600-tallet i en håndfull prestegjeld i byen. Nicolò Amati var den første fiolinmakeren som tok imot lærlinger fra andre familier, noen kom til og med ikke fra selve Cremona. Giovanni Battista Rogeri, som jobbet for ham i 1661- 62, kom fra Bologna, hvor han ble født rundt 1642.

I 1664 flyttet han til Brescia, en by med lang historie innenfor lutt-, viola- og fiolinbygging på 1500-tallet, som kulminerte med to viktige fiolinmakere: Gaspar da Salò og hans elev Giovanni Paolo Maggini. Maggini døde i 1632 under en pestepidemi som ribbet byen for håndverkere; byen måtte streve for å komme kulturelt på fote igjen. Rogeri bidro til denne renessansen med en produktiv serie elegante og særpregete fioliner og celloer, som i dag er høyt verdsatt.

Rogeris stil er fascinerende. Inspirert av Cremonas eleganse med hensyn til finish og detaljer, kom han litt på kant med den meget frie og improviserende stilen hos tidligere fiolinmakere fra Brescia. Hans teknikk er av første klasse og utviklet seg til hans helt egne stil: f-hullene er lange og smale, velvningen noe flat og firkantet i tverrsnitt, og overflaten som beveger seg inn i snekken er relativt flat. Kantene er tydelige, og hjørnene lange og vakkert formet. Materialene er alltid av beste kvalitet.

Celloen, som eies av Dextra Musica, er et fantastisk eksempel på hans stil. Rogeri var en tidlig tilhenger av den lille celloformen, som er blitt standard i dag. Celloens omriss er typisk nokså firkantet og kraftig i formen, men vakkert og detaljert utført. Treet i bunnen er et typisk, flott stykke lønn med dype, bølgende flammer, helt uten feil eller ujevnheter, og samme tre er å finne i sargen. Lokket er av gran i samme høye kvalitet, har rette og jevne årringer som enkelte steder har små retningsforandringer som lager et karakteristisk mønster. Snekken er ikke original, men laget av en samtidig fiolinmaker fra Cremona med nesten samme navn: Francesco Rugeri, påsatt i forbindelse med restaurering i nyere tid. Celloen er dekket av den originale myke oljelakken, farget med lyse gyllenbrune pigmenter, vekket til live av en meget reflekterende grunn som ligger under.

Tatt i betraktning kvaliteten på arbeidet, den slående visuelle effekten og den storslagne lyden denne celloen har, er det ikke overraskende at man først trodde det var en Stradivarius, og døpte den “Lancashire Strad” i England på 1800-tallet. Den har en interessant historie: brakt til England fra Italia tidlig i samme århundre av den berømte cellisten John Crosdill, ble den deretter eid av prinsen av Wales, senere kong George IV. Fra den kongelige samlingen gikk den videre til greven av Cambridge, og så til forhandleren George Corsby i London. Det var han som betegnet den som en Stradivarius da han solgte den til en Mr Shuttleworth. Den kom senere inn i den fornemme samlingen til Richard Bennett fra Southport, Lancashire, og fikk sitt feilaktige navn. W.E. Hill & Sons kjøpte så celloen av Bennett; den har siden den gang hatt flere eiere, senest den amerikanske cellisten Donald McCall, før den så havnet hos Dextra Musica.