Den viktigste fiolinmakeren på 1800-tallet, Giuseppe Rocca, ble født i Barbaresco i nærheten av Alba i 1807. Det var i Torino han skapte sitt renommé, først som lærling av Giovanni Francesco Pressenda, siden, fra ca 1840, for egen regning.  

Kort tid før han døde i 1865, flyttet han til Genova. Hans siste år ble noe mindre produktive, men hans profesjon ble etter hvert videreført av hans sønn, Enrico. 1850, året da denne fiolinen ble laget, representerer høyden av hans karriere. Rocca gikk etter hvert vekk fra sin læremester Pressendas stil, nærmet seg stadig mer Stradivari-modellenes presise utførelse, og siden – lik andre europeiske Paganini-inspirerte fiolinmakere – Guarneri del Gesùs arbeider. Ingen instrumentbygger vurderte før denne perioden del Gesù som et alternativ til Stradivari, Amati eller Jacob Stainer.

Rocca brukte hele tiden mønsteret fra del Gesùs “Alard”-fiolin,1742, til sin Guarneri modell. “Alard” ble den gang eid av, og døpt etter Jean-Baptiste Vuillaumes svigersønn, fiolinisten Delphin Alard. “Alard”-fiolinen er fortsatt i Musée de la Musique i Paris, og er utpekt som det best bevarte mesterstykke fra Cremonas fiolinbyggerkunst. Roccas kopi er ganske lik i utforming og velvning, men er bygget med den naturlige presisjon og raffinement som man kan se i alle hans arbeider; og har ikke helt den samme ville, nesten rustikke håndverksmessige stilen som originalen har. F-hullene er trofaste mot del Gesùs original i form og posisjon, men er mer renskårne. Roccas snekke ligner bare overflatisk på den mer grove utformingen på “Alarden”. Den viser en forfinet tolkning av et tidligere mesterverk, skapt på Roccas særegne måte.

Det er interessant å sammenligne denne med Vuillaumes mer impresjonistiske utførelse av del Gesùs senere “Ole Bull”-fiolin, som er laget i samme år og nå også befinner seg i Dextra Musica samlingen. Som i Vuillaumes kopi av “Ole Bull”, har Rocca ikke gjort noen spesielle forsøk på å etterligne treet i originalen. “Alarden” selv er særpreget av et vakkert flammende, helt bunnstykke; Roccas kopi har en todelt bunn, selv om den er av vakkert flammende lønn – og det samme er brukt til sarg og snekke. Lokket er av alpegran, todelt og med fine årringer, satt sammen i midten. Fiolinen ble fullført med en lakk som ikke var kunstig eldet eller antikkisert, slik Vuillaume ville ha gjort. Den er dyp oransjebrun, karakteristisk for Roccas arbeider, som reflekterer den – til sammenligning – blekere fargen hos Guarneri, men ikke dennes myke tekstur.