Guarneri del Gesù er den eneste fiolinmakeren som utfordrer Stradivari med hensyn til klang, og blir av mange sett på som en stor kunstner, som i løpet av sitt relativt korte arbeidsliv utviklet en helt annen estetisk tilnærming til fiolinbygging.

Han ble født i 1698 i en fiolinmakerfamilie i Cremona. Hans bestefar Andrea var den første elev av den store Nicolò Amati. Hans far, Guiseppe ‘filius Andreæ’, var en profilert og oppfinnsom fiolinmaker, og hans onkel og bror, begge ved navn Pietro, inspirerte generasjoner av strengeinstrumentmakere i Mantova og Venezia. Det har blitt spunnet en hel romantisk mytologi rundt Giuseppe Guarneri av tidligere fiolinskribenter, som kalte ham ‘del Gesù’ for å skille ham fra faren med samme navn. Dette er utledet fra det jesuittiske emblem IHS (Iesu Hominem Salvator, eller ‘Jesus, menneskenes Frelser’), som han påførte som et identifikasjonsmerke på sine etiketter.

Hans forunderlige korte karriere ledet over i mindre helgenaktige historier om at han skulle ha begått et mord, og hans kraftløse, samtidig uttrykksfulle sene stil er blitt tilskrevet fengselsopphold. Romantikken rundt Guarneri ble oppmuntret av forbindelsen med Niccolò Paganini, som spilte på den mest berømte av alle del Gesùfiolinene, som han kalte sin ‘Cannone’. Paganini selv var omgitt av myter om djevelske pakter for å forklare hans blendende teknikk. Hva bedre kunne han gjøre enn å spille på en del Gesù-fiolin? Nyere forskning har levert en mer prosaisk, likevel fascinerende historie om en mann som ble født til å bli fiolinmaker, som en tid forsøkte å unnslippe dette, og som til sist skapte en ny tilnærming til håndverket, før han døde – ubemerket.

Denne fiolinen er et fortryllende eksemplar som han laget det siste året han levde, og viser på en perfekt måte den utfordrende stilen i hans sene arbeider, og det dramatiske ved selve utformingen. Det ser ut som Guarneri har arbeidet nesten febrilsk; hver detalj er dypt hugget ut og ‘slitt fram’ av verktøyet, spontant og upolert. Denne kontrasten til de gamle tradisjonene med forfinet håndverk i Cremona må virkelig ha vært sjokkerende. Snekken er ujevn og vridd, f-hullene ulike og forstørret på en nesten grotesk måte. Det andre sjokket er materialvalget. Man forventer fra Cremona å se det mest utsøkte trestykke med vakre, bølgende flammer og perfekt struktur. Her har derimot del Gesù brukt helt vanlig, enkel bøk til bunnen, og lokal lønn til sargen. Dette er unikt i det man kjenner av del Gesùs verk, og sjelden å se hos noen annen fiolinmaker fra Cremona. Derimot er lokket laget av alpegran, og lakken er hans beste mørke, rødbrune. Etiketten den bærer, er dessverre en kopi, men selve fiolinen er i utmerket forfatning.

Dette er første gang instrumentet vises i Europa siden 1950-tallet, og det er heller ikke blitt omtalt i noen av standardverkene som er utgitt. Før 2. verdenskrig var den i samlingen til Emil Herrmann, kjenner og detaljist i Berlin, som solgte den videre til Edith Lorand, New York. I 1962 ble den solgt til Richard Burgin, konsertmester i Boston symfoniorkester, som eide spilte på den fram til 1977, da den ble ervervet av Richard D. Colburn-stiftelsen i Beverly Hills. Den kom til Dextra Musica samlingen gjennom Peter Biddulph, London, som fremforhandlet salget i 2006.