Guarneri-familien utgjorde en av de mest vitale og innflytelsesrike dynastier i Cremona, men bare “del Gesù”, den siste i linjen, kan sies å ha brutt gjennom til første rekke. Grunnleggeren, Andrea Guarneri, var en meget kompetent og profilert elev av Nicolò Amati, men hans håndverk nådde aldri den sublime kvaliteten til sin mester. På samme måte skapte hans sønn, Giuseppe, kjent som “filius Andreæ”, en fantastisk variert samling fioliner, bratsjer og celloer – en gave til ettertiden – alle sjarmerende, flere av dem betydelige konsertinstrumenter. Hans tragedie var at han arbeidet samtidig med Antonio Stradivari, som må ha gjort levebrødet vanskelig for Guarneri-familien med sitt vedvarende og profilerte genius – vanskelig nok for Giuseppes eldste sønn Pietro å forlate Cremona til fordel for Venezia og for hans yngste sønn Giuseppe “del Gesù” å forlate fiolinmakerkunsten for en kort periode.  

Giuseppe Guarneri “filius Andreæ” ble født i 1666, året da de første Stradivariusene så dagens lys. Han arbeidet som sin fars assistent sammen med sin eldre bror, som også het Pietro, og som rundt 1680 dro til Mantova for å arbeide der. Da faren døde i 1698, ble derfor Giuseppe enerådende i verkstedet. Hans eldste sønn Pietro var da bare tre år gammel, og hans sønn nummer to, Giuseppe Bartolomeo, senere kjent som “del Gesù”, ble født samme år. På denne tiden var Giuseppe arbeidene til “filius Andreæ” i stor grad preget av den dominerende Amatimodellen, men Giuseppe var en fantasifull håndverker – lik hele sin familie – og hans arbeider fikk etter hvert mange personlige trekk. Man gjenkjenner umiddelbart hans velvning, med en lett “sammenklemt” form over f-hullene; som igjen fikk en elegant forlenging. Det interessante og bemerkelsesverdige er hvor raskt han adopterte Stradivaris ideer på begynnelsen av 1700-tallet.

Denne fiolinen, datert 1703 på sin originale etikett, har allerede noen av Stradivaris kjennetegn, selv om den hovedsakelig er influert av Nicolò Amatis stil. Velvningen er nokså høy, særlig i bunnen – i Amatistil – men selve omrisset er litt stram og smal som en tidlig Stradivari. Det mest slående er den kraftig fargede lakken. Den røde fargen er sjelden på instrumenter fra Cremona før denne dato og blir vanligvis sett på som noe Stradivari oppfant på slutten av 1600-tallet. Dybden i pigmenteringen på denne Guarneri-fiolinen er en forsmak på den fantastisk rike burgunderrøde fargen man kan finne på de flotteste instrumentene av Stradivari, Guarneri del Gesù og Carlo Bergonzi i de påfølgende tiår.

Treet i fiolinen er av god kvalitet. Den todelte bunnen har jevne, smale flammer som brer seg ut fra limfugen i midten; sargen har et lignende utseende. Snekken ser ikke ut til å være den originale, selv om den er helt i Guarneri-stil, og skruekassen er byttet ut under restaurering. Lokket er som vanlig laget av to like stykker av feilfri alpegran med rette årringer.

Fiolinen har sertifikater fra J. & A. Beare, London, og Max Möller, Amsterdam. Den befant seg inntil nylig i en japansk samling, men ble ervervet av Dextra Musica gjennom Peter Biddulph i 2007.