Jean-Baptiste Vuillaume var unektelig den største franske fiolinmaker. Begavet som håndverker, forretningsmann og kjenner, bidro han til å gjøre Paris til fiolinhandelens by i den andre halvdelen av 1800-tallet, og han var en pioner i kunsten å skape antikke kopier av mesterinstrumenter.

Han ble født i 1798 i Mirecourt, det tradisjonelle senteret for fiolinmakerkunsten i Frankrike, og flyttet til Paris i 1818 for å arbeide for de største forretningene. Rundt 1823 bygde han instrumenter med sine egne etiketter, i 1828 hadde han fullført minst 100, og hadde åpnet egen forretning på Rue des Petits-Champ, i hjertet av Paris’ handelsliv. I 1850, da denne fiolinen ble laget, var hans butikk det ledende atelier i hele Europa, og forhandlet, reparerte og restituerte mesterinstrumenter så vel som bygget nye, i et utrolig tempo.

Stradivari var allerede anerkjent som mesteren, hvis mønster og stil de fleste fiolinmakere på 1800-tallet brukte og arbeidet etter. Vuillaume tok et skritt videre ved å ta alle sine ferdiglakkerte instrumenter og gi dem en antikk sluttbehandling, slik at ikke bare originalenes form og modell ble imitert, men også det slitte utseendet på lakken. Noen få andre fiolinmakere i Europa utviklet lignende ideer, men Vuillames arbeider var langt mer stabile, og ble produsert i stort antall i hans verksted. På 1830-tallet skjedde det en merkbar forvandling i smak gjennom Nicolò Paganini, som tok Europas konsertsaler med storm, ikke med en Stradivarius, men med en fiolin av Guarneri del Gesù fra 1743, kjent som “Cannone” for sin kraftfulle og vidtrekkende lyd. Vuillaume var rask til å plukke opp denne ideen, og var en av de første fiolinmakere til bevisst å imitere Guarneris særegne og spontane stil.

Fiolinen, som tilhører Dextra Musica, er datert 1850 og spesielt interessant, fordi den øyensynlig er en kopi av den Guarneri del Gesù-fiolinen som Ole Bull eide: en av de mer ekstreme eksempler på del Gesùs sene stil, laget i 1744, samme år som del Gesù selv døde.

Vuillaumes kopi er ikke en akademisk korrekt utførelse av originalen; den eneste virkelige særegne henvisning til “Ole Bull”-fiolinen er de ekstremt forlengede og asymmetrisk formede f-hullene. Snekken er en stilisert versjon av Guarneris tidligere arbeider, og mangler den utmagrede og vridde formen fra del Gesùs sene mesterverk.

Velvningen hører mer til Guarneris midtre periode enn de svært innsunkne velvningene han hadde utviklet rundt 1744. Den vakre, slitte og patinerte oransjerøde lakken er av Vuillaumes standardoppskrift. Vuillaume brukte helt klart de fineste materialene som var å få tak i, uansett originalen. Bunnen er for eksempel laget av det mest slående enkeltstykke av kraftig flammet lønn; “Ole Bull”-fiolinen selv har en todelt bunn med nedadgående flammer, lakken er svært blek i fargen og er tynn. Men det er urettferdig å dømme Vuillaumes pionerarbeid med imitasjoner i forhold til mer moderne kopier, som er laget med en nesten vitenskapelig hengivelse til hver nyanse i originalen.

Selv innenfor de innebygde restriksjoner som ligger i det å kopiere tidligere mesterverk, utviklet han sin egen spesielle stil. Vuillaume er høyt aktet som en nytenker og håndverker i alle fiolinens aspekter, og hans instrumenter modnes mot den tonale kvaliteten til originalene.