Matteo Gofriller er opphavsmannen for den svært anerkjente venetianske fiolinmakerstilen, og kjent som en av de aller beste cello-makerne. Hans egne nyvinninger og etter hvert arbeidet til etterfølgeren, Domenico Montagnana, sørget for en anerkjennelse uten like, noe venetianske celloer er gjenstand for den dag i dag. Som lærer, hadde han sterk innflytelse på Domenico Montagnana, Francesco Gobetti, og sin egen sønn Francesco Gofriller, blant flere andre. Han døde i Venezia i 1742.

Gofriller ble født i den sørtyrolske byen Bressanone cirka 1659, og kom til Venezia i 1685 for å jobbe i Martin Kaisers butikk. Da han kom, var han mest sannsynlig allerede godt opplært og hadde lang erfaring som en luttmaker. I løpet av fem år, giftet han seg med datteren til Kaiser og overtok driften av butikken. Kaiser produserte lutter og gamber, mens Gofriller raskt tilpasset seg de nye kravene for fioliner. Som modeller, brukte han først produkter laget av Amati-familien fra Cremona, i tillegg til elementer fra den nord-tyrolske Jacob Stainer, med sterk innflytelse fra hans eget distrikt Bressanone. Veldig raskt adopterte Goffriller også noen av metodene fra hans samtidige Antonio Stradivari, og var trolig den første makeren utenfor Cremona som gjorde nettopp det. Allikevel er Gofrillers celloer svært originale og helt hans egne. En viss innflytelse kan også ha gått i motsatt retning; en av Stradivaris egne cello-maler fra perioden 1710 har inskripsjonen ‘cello di Venetia’, og på denne tiden kan kilden kun ha vært Gofriller.

Gofrillers arbeid er vanligvis robust, utførelsen er livlig og ikke veldig behandlet. Det finnes rikelig med verktøymerker som gir tekstur, lys og skygge til lakken. De fleste av hans celloer ble bygget store sett i forhold til moderne form, og mange har derfor gjennomgått en konvertering slik at de er håndterlig for dagens musikere. Pablo Casals spilte på den kanskje mest berømte av dem, en bemerkelsesverdig Gofriller, som han for alltid vil forbindes med, men som var svært redusert fra sin opprinnelige størrelse og form.

Celloen i Dextra-samlingen er bemerkelsesverdig på mange måter, ikke minst fordi det er en av de få eksemplarene som gjenstår slik Gofriller opprinnelig laget den. Den er en av flere små modeller han produserte, muligens laget for de unge foreldreløse kvinnene i orkesteret Venezia Ospedale della Pieta som ble dirigert av Antonio Vivaldi i nettopp denne perioden tidlig på 1700-tallet. Baksidens lengde, på 71,3 cm, er faktisk litt under den aksepterte moderne størrelsen fastsatt ut i fra de fantastiske ‘Forma B’ celloene utviklet av Stradivari i 1709, men denne lille modellen har stor bredde, fullt volum av resonant luftrom, og en ideell strengelengde.

Instrumentets sjarm kommer delvis fra denne «petite» modellen med sin kompakte lille skroll, men også fra den levende lakken. Gofrillers mest betydningsfulle bidrag til den store venetianske skolen av fiolinmakere er muligens den intense fargen og strukturen i lakken som han sannsynligvis kjøpte i hjembyen Bressanone hvor lokale luttmakere brukte liknende preparater. I Venezia ble den dype rød lakken nesten som et varemerke å regne; vel tilpasset byens allerede overdådige omdømme. På dette vakkert bevarte eksemplaret beholdes lakkens glans og dybde, i tillegg til sin komplekse overflatestruktur, uten å bære preg av for mye restaurering, konstant slitasje eller polering. Gofrillers lakk synes å inneholde så mye pigment at den har delt og krakelert det myke oljemediet, noe som har gitt et fantastisk detaljert og tredimensjonalt utseende. Om ikke det var for den naturlige mørkningen av veden under lakken, i fargingen og i det vakre jevne og uforstyrrete belegget, fremstår instrumentet i stor grad slik Gofriller hadde til hensikt.

Det er imidlertid en interessant motsetning. Til tross for at det ble brukt luksuriøs lakk og vakker flammet lønn, ble instrumentet åpenbart laget ganske hurtig. Interiøret bærer fortsatt dype merker etter huljern, og ryggen er ikke behandlet på vanlig måte, linjene er mer eller mindre ripet og svertet inn. Dette er fellestrekk ved Gofrillers arbeid, som er usedvanlig godt bevart på denne celloen, og symptomatisk for Gofrillers ideal for instrumentproduksjonen. De fineste materialer, raskt jobbet sammen til maksimal visuell effekt; som den dag i dag fremdeles verdsettes for sin flotte tonedybde og rekkevidde. Dette eksepsjonelle instrumentet er eksemplarisk for denne store makerens arbeid, og for den praktfulle venetianske 1700-tallsstilen.