Italienske bratsjer fra den klassiske fiolinbyggerperioden tidlig på 1700-tallet er sjeldne og svært etterspurt. Bratsjen ble ikke prioritert av fiolinmakerne på denne tiden, selv om håndverkerne i Brescia gjorde en stor innsats med den århundret før. Den betydelige variasjonen i instrumentets størrelse er en kompliserende faktor.

I begynnelsen ble bratsjen laget med en enormt lang kropp (ofte over 44 cm), betegnet som “tenorstørrelse”, men som er ubrukelig til det repertoaret bratsjen har i dag. Det var først sent på 1600-tallet at den stabiliserte seg på “kontra-alt størrelsen” (41-42 cm), og å finne et slikt instrument som er laget av de store mestrene, er uvanlig.

Matteo Gofriller var grunnleggeren av fiolinmakerskolen i Venezia, som raskt utviklet seg til å bli en av Cremonas få rivaler. Gofrillers celloer er spesielt verdsatt, og det er også hans bratsjer, selv om de er mye mindre vanlige. Det er heldig for ettertiden at han bestemte seg for den moderne kontra-alt størrelsen.

Gofriller ble født i 1659 i Bressanone, Sør-Tyrol, og fikk trolig sin første opplæring i fiolinmakerkunsten i dette området. Han kom til Venezia rundt 1685 og arbeidet for en annen tyrolerfødt fiolinmaker, Martin Kaiser. Han overtok Kaisers forretning i 1690 og etablerte seg som den ledende – og kanskje den eneste – fiolinmaker i byen fram til rundt 1710. Da hadde hans egne elever Francesco Gobetti og den mer berømte Domenico Montagnana begynt for seg selv. Matteo Gofriller trakk seg tilbake fra instrumentbygging fra omkring 1720, selv om han levde fram til 1742.

Gofrillers bratsj- og cellodesign er helt originale. Hans fagmessighet er livlig, ikke alltid ulastelig ferdigstilt, men meget stilfullt, og gjerne forskjønnet med en vakker, rød lakk over gyllenfarget grunning, som ble varemerket på alt det beste fra Venezia. Denne bratsjen er typisk, og slående med den lange, åpne midjen og brede, avrundete øvre og nedre deler. F-hullene er lange og grasiøse, noe som gir den store kroppen en spesiell eleganse. Gofrillers snekker er alltid særegne, med en heller liten og slank spiral plassert på en lang og kraftig skruekasse, et meget praktisk design som er godt tilpasset strenger og stemmeskruer. Selv om Venezia var den rikeste av handelshavnene med god tilgang på den mest verdsatte Balkan-lønnen, er treet i denne bratsjen typisk beskjeden av utseende, tangentielt skåret i ett stykke, med svakt skrånende flammer. Sargene ser ut til å være av forskjellige lønn-emner, med markerte flammer i c-bøylene og noe mindre i de andre sargene, mens snekken er nesten helt uten flammer overhodet. Lokket er av gran med god kvalitet, har rette og kraftige årringer, men er satt sammen litt spesielt – med de grove årringene mot hverandre i midten, i stedet for å bli plassert ved kanten, slik konvensjonen var.

Selv om etiketten i bratsjen er en kopi og har det anakronistiske årstallet 1729, bærer instrumentet med seg sertifikater fra både Rembert Wurlitzer, New York, og William Moennig, Philadelphia, som bekrefter dens originalitet og indikerer at den befant seg i USA på slutten av 1900-tallet. Den ble kjøpt av Dextra Musica i 2006.