Dersom noen har vært påtenkt som etterfølger etter den store Guarneri del Gesu i Cremona, må det ha vært Michele Angelo Bergonzi. Dessverre, var ikke Bergonzis liv særlig lenger enn del Gesus: han døde i 1758, bare 37 år gammel, og kun fjorten år etter at Guarneri selv døde i 1744. Dermed var det knapp tid til å utnytte det gode omdømmet til Guarneri, eller for den saks skyld Cremona.  

Michele Angelo var sønn av Carlo, familiens mest kjente og produktive maker. Han flyttet inn i Stradivaris verksted sammen med faren i 1745, etter at Antonio og hans to fiolinmaker-sønner, Francesco og Omobonos død. Bergonzi-familiens opprinnelse og deres plass i Cremonas fiolinmakertradisjon er fremdeles uviss. Stilen kan i stor grad kobles til Rugeri-familien, og det er flere lokale forbindelser mellom de to familiene som forsterker denne antakelsen. Carlos arbeider er sterkt preget av en «Stradivarisk» stil, og han var naturlig kandidat til den ledige stillingen i Stradivari-verkstedet og til Cremona-hierarkiet. Men han levde kun to år til, og døde i 1747.

Det er Michele Angelo som på mange måter slutter sirkelen mellom de fire store og anerkjente Cremona-navnene, Amati, Rugeri, Guarneri og Stradivari. Selv om det er tette forbindelser mellom dem, hadde de hver sin stil og tekniske tilnærming. Guarneri-familien var tett og direkte knyttet til Amati gjennom kunnskapsoverføring. Stradivari og Rugeri hadde derimot ulike motiver og metoder; Bergonzi passer perfekt inn mellom disse to. I de siste årene av den klassiske fiolinmakerperioden i Cremona, var det Bergonzi-familien som opprettholdt tradisjonen, og som fusjonerte de to ideene bestående av Amatis metodiske perfeksjonisme på den ene siden, og Guarneris improvisatoriske frihet på den andre.

Fiolinen av Michele Angelo Bergonzi oppsummerer på perfekt vis Cremonas tilstand på midten av 1700-tallet. Med framveksten av verksteder over hele Italia, i Venezia, Napoli og Roma, og selv nord for Alpene, hadde ikke byen lenger monopol på fiolinmaking i Europa, og uten rettledning fra mester Antonio Stradivari, kunne Bergonzi utforske mange alternative ideer, som kan ha virket svært radikale på den tiden.

Fiolinen er laget etter Stradivaris ‘B’-form, fra 1692, som fortsatt er bevart i Museo del Violino i Cremona, men den har allikevel karakteristikker fra Stradivari, Guarneri, og Bergonzi selv. I og med at den er laget samme år som fiolinen Guarneri del Gesu, 1744, som også er i Dextra Musica-samlingen, muliggjøres en fascinerende sammenlikning. Faktisk er det slik at i mange år, mente man at «del Gesu-fiolinen» fra 1744 var laget av Michele Angelo Bergonzi; så nær er den stilistiske likheten. Men ingen Guarneri-fiolin har noensinne blitt laget på en Stradivari-form.

Michele Angelo hadde noen egne, konsistente ideer – den relativt høye, avrundete buen står i kontrast til den svært lave, flate buen som preget del Gesus senere arbeider. Lakken er også fascinerende – den ligger nærmere den som ble brukt i Venezia, som på hans tid fortsatt var et fremgangsrikt senter for fiolinmakere. Dens tykke, klumpete utseende, rik på pigmenter og myke oljer, er nesten umulig å imitere, og er sjeldent godt bevart.

Skrollen er utviklet ut i fra faren Carlos særegne form med vidt utstående øyne og slanke vinkler, men allikevel skåret fritt i likhet med tilsvarende laget av del Gesu. Lydhullene er en lignende krysning mellom stilene til Guarneri og Bergonzi: Vinklet bratt og snittet vidt, men med fint spissede vinger. Materialene som brukes er også interessante: Baksiden er av italiensk lønn kjent som «Oppio», gjenkjennelig ut i fra den regulære, smale figuren, stramme fiber-strukturen og mørke fargen. Dette treverket ble brukt av de fleste store Cremona-makerne, inkludert Stradivari selv, og selv om det kan ha vært brukt som et billigere alternativ til den importerte og ekstravagant-figurerte lønnen som vanligvis forbindes med flotte instrumenter, kan det ha vært at dens naturlige tetthet appellerte til instrumentmakere ut i fra tonale grunner.

Ribben og skrollen er laget av ulikt tremateriale, stort sett ganske vanlig, og sannsynligvis brakt sammen i verkstedet. Minst én annen av Michael Angelo Bergonzis fioliner har en bakside lik Dextra Musicas 1744 del Gesu-fiolin. Den er av bøk, som muligens var det mest vanlige og billige løvtre tilgjengelig.

Det er ingen tvil om at kostnadene spilte en rolle i valg av tre, noe som reflekterer den triste økonomiske nedgangen som Cremonas fiolinmakere opplevde på midten av 1700-tallet. Skjønt når det gjelder lyden, finnes det ingen erstatning for den fine, rett-fibrede fjellgranen som danner fiolinens front, og intet alternativ ble heller søkt brukt av de store Cremona-makerne. Michele Angelo Bergonzi var den siste av disse, og selv om han ofte har blitt oversett gjennom historien, hadde han helt klart den høye kvaliteten i håndverket og individualiteten, i tillegg til den unike bredden og karakteren i lyden, som binder dem sammen.