Tommaso Balestrieri arbeidet i Mantova fra midten til slutten av 1700-tallet. Han hevdet på sine etiketter at han var fra Cremona, men ingen funn har hittil kunnet bekrefte dette. Det er mulig at han egentlig kom fra en mindre landsby mellom Cremona og Mantova.  Se Liv Hilde Klokk spille på fiolinen laget av Tomasso Balestrieri i 1759. The Strad omtalte høsten 2020 tolv av instrumentene fra Dextra Musica-samlingen, og musikerne som spiller på dem: Balestrieris stil er opprinnelig fra Mantova, preget av det elegante arbeidet fra Camillus Camilli (ca 1704-1754). I en tidligere periode var Pietro Guarneri fra Cremona ansatt ved hoffet i Mantova som fiolinist og fiolinmaker, og selv om han døde i 1720 og ikke rakk å påvirke Camilli noe særlig, ble hans stil generelt ført videre i Mantova-skolen.

Tidlige arbeider av Balestrieri viser sterk påvirkning fra Camilli, med runde velvninger og forfinet kantarbeid. Snart grep han etter nyere ideer fra Stradivari, utarbeidet en flatere velvning og stilet i det hele tatt mot en mer stabil og hensiktsmessig ytre form.

Eksemplaret i Dextra Musica samlingen er en fin og karakteristisk fiolin, med en original etikett fra 1759. Den er fullbyrdet i stil – med bred form, korte og kraftige hjørner som hos Stradivari, og mest signifikant: en lav, kraftig hvelving. Hjørnene er pent utformet, men noe korte og ujevne. F-hullene er også utformet som hos Stradivari, med brede vinger skåret i en skarp vinkel – karakteristisk for Mantova. Snekken er særlig egenartet: Det er fritt utskåret, med et stort øye og en utvidet sluttdreining. Fasen er smal og ujevn, mens selve snekken er ganske stor. Måten snekken er skåret når man ser den forfra, er et tydelig kjennetegn på Balestrieris håndverk: den sentrerte midtdelen som løper fra baksiden av snekken, og som skiller de to hulkilene, blir lavere etter hvert som den nærmer seg skruekassen. Og tilslutt er de to hulkilene nesten smeltet sammen til én idet sneglehuset møter skruekassen.

Balestrieris lakk mangler finessen som de berømte oppskriftene fra Cremona hadde tidligere på 1700-tallet. Mens Pietro Guarneri brukte en nydelig rødfarget lakk på sitt Mantova-arbeid, brukte Camilli en mer moderat, varm gull-oransje, og Balestrieri brukte på slutten av sin karriere en ganske tørr, tynn og brun lakk på sine instrumenter. Denne gradvise tilbakegangen viser samtidig en generell nedgang i lakkhåndverket mot slutten av den klassiske perioden av fiolinbyggingen. Balestrieri skapte imidlertid noen svært attraktive, komplekse og rike fargeeffekter på sine tidligere instrumenter, og dette instrumentet er et godt eksempel.

Han brukte sjelden de fineste materialene, antakelig av økonomiske grunner, men denne fiolinen har en nydelig hel bunn med moderate, men jevnt skrånende flammer; sargen og snekken ser ut til å være skåret av samme tre. Lokket er laget av en meget god fjellgran, med rette, smale årringer.

Balestrieri tilegnet seg flere konstruksjonsteknikker fra fiolinmakerne i Cremona gjennom forbindelsen med Pietro Guarneri, og arbeidet antakelig ut fra en innvendig form. Han brukte vanligvis de små pinnene i enden av både lokk og bunn, typisk for Cremona-arbeid, til å plassere bunn og lokk på sargen. Det er noen ganger også et lite rundt markeringshull innvendig, midt på bunnen: et konstruksjonsmerke som vanligvis er forbeholdt fiolinmakere fra Cremona.

Fiolinen var tidligere i samlingen til Geraldo Modern i Brasil. Den har sertifikater fra Charles Beare og Peter Biddulph, datert henholdsvis 1990 og 2007.