Hertervig, Lars
Lars Hertervig markerte seg først og fremst som landskapsmaler og konsentrerte seg særlig om sørvestlandsnaturen. Det å undersøke lysets innvirkning på omgivelsene og skildre naturen under forskjellige atmosfæriske forhold, ser ut til å være sentrale temaer i Hertervigs kunst. På grunn av tidvis store psykiske plager, levde han nokså isolert fra det profesjonelle kunstmiljøet noe som blant annet har ført til at det har dannet seg mange myter omkring både hans person og hans kunst.
Lars Hertervig er født på Borgøya i Tysvær, men familien flyttet snart til Stavanger. Tidlig viste Hertervig kunstneriske evner og med sjenerøs hjelp fra byens bemidlede borgere fikk han anledning til å studere både i hovedstaden og i utlandet. I årene 1850-51 fulgte han undervisning ved Tegneskolen i Christiania. Året etter, 22 år gammel, reiste Hertervig til Düsseldorf og fikk privatundervisning av Hans Gude. Her utviklet han seg raskt som landskapsmaler, og Gude uttalte at han hadde større forventninger til Lars Hertervig enn til noen av sine andre elever.
Etter et par år i Düsseldorf ble imidlertid Hertervig syk; han var svært mistenksom overfor sine kunstnerkolleger og var plaget av hallusinasjoner. I 1854 ble sykdomssituasjonen forverret og Hertervig var såpass dårlig at han måtte å reise hjem til Norge. To år senere la han seg inn på Gaustad asyl utenfor Christiania. Her trivdes han imidlertid svært dårlig, og på grunn av manglende behandlingsopplegg ble han våren 1858 sendt hjem. Den økonomiske støtten fra hjembyens overklasse opphørte på denne tiden og Hertervig måtte nå forlite seg på hjelp fra fattigkassen. Etter hvert flyttet han tilbake til Borgøya hvor han frem til 1865 bodde hos sin onkel, her både malte han og hjalp til med gårdsarbeid. Fra slutten av 1860-tallet og til hans død finnes få opplysninger om Hertervig. Vi vet imidlertid at han bodde de siste årene av sitt liv i Stavanger, og at den økonomiske situasjonen ble stadig vanskeligere. Likevel tok han ikke imot gaver selv om det etter hvert var flere som ønsket å hjelpe ham; han ville klare seg på engen hånd.
Til tross for at det har vært nokså vanlig å tolke Lars Hertervigs særegne, visjonære landskaper i lys av biografiske forhold, er det nok vanskelig å påvise noe egentlig utslag av sykdommen i hans kunst. I alle fall frem til midten av 1850-tallet arbeidet han innenfor et toneangivende düsseldorfsk, romantisk landskapsmaleri med vekt på dypstemte farger og sterke kontraster. Fra midten av 1860-tallet fikk lyset en stadig viktigere plass, og den mørke fargholdningen fra tidligere måtte vike for en renere og klarere koloritt. Selv om han utviklet en egenartet, karakteristisk stil forble Hertervig gjennom hele sin produksjon tro mot den observerte virkelighet og skildret naturen slik han så den.
OWG
