Munch, Edvard
Ved Sonderbund-utstillingen i Köln i 1912 ble Edvard Munch, ennå ikke 50 år gammel, hyllet som en av grunnleggerne av det moderne, europeiske maleri. Hans betydning som pioner og nyskaper ble sidestilt med kapasiteter som Cèzanne, van Gogh og Gauguin. Oppfatningen av Munch som en av de viktigste forutsetninger og inspirasjonskilder for det 20.århundres billedkunst er ettertrykkelig bekreftet i ettertidens kunsthistoriske litteratur. Først og fremst er det hans grafiske verk og maleriene fra 1890-årene – da særlig motivene som tilhører Livsfrisen – som har sikret ham hans betydelige kunsthistoriske posisjon.
Edvard Munch ble født 12.desember 1863 på Løten i Hedmark, men familien flyttet allerede året etter til Kristiania da faren ble utnevnt til korpslege ved Akershus Festning. Den lille familien, foreldrene Laura og Christian, søsknene Edvard og Sofie, slo seg ned i nærheten av Festningen under nokså kummerlige forhold – her skulle de tre yngste barna Andreas, Laura og Inger bli født. I 1868 da Edvard var bare fem år gammel, døde moren av tuberkulose. ”Min mor var av bondeslekt, en viljesterk slekt, men ormstukket i roten av tæringsbasillen”, slik har han nokså dystert beskrevet familiens sykdomssituasjon. Morens søster Karen Bjølstad overtok ansvaret for hushold og barneoppdragelse, og hun skulle bli en uvurderlig støtte i Edvards liv. I 1877 ble familien igjen rammet av tragedien da også eldste søsteren Sofie døde av tuberkulose.
I 1880 da Munch var 17 år gammel skulle han ta sitt livs beslutning: ”Min bestemmelse er nu nemlig at blive maler.” Og slik ble det. I de påfølgende årene fulgte han undervisning ved Tegneskolen, han fikk korrektur av Christian Krohg og i1885 fikk han sitt første reisestipend og satte kursen resolutt mot Paris. Der så han de historiske samlingene i Louvre og fikk impulser fra den samtidige kunsten på Salongen. I 1889, -90 og -91 mottok Munch Statens kunstnerstipend, noe som igjen ga ham muligheter til å reise ut for å bli fortrolig med den mest avanserte europeiske kunsten.
På begynnelsen av 1890-tallet begynte Munch å arbeide med den motivkrets som senere skulle få betegnelsen Livsfrisen. Noen av disse bildene ble vist på den såkalte ”skandaleutstillingen” i Kunstforeningen i Berlin 1892. Etter mye støy og diskusjon ble utstillingen stengt etter bare en uke, og Munch ble umiddelbart et hett navn i kunstmiljøet i Tyskland. På denne tiden kom han også inn i kretsen rundt kneipen Zum schwarzen Ferkel, som kunne minne om bohemkretsen i Kristiania. Ti år etter ”skandaleutstillingen” ble Livsfrisen vist på Berliner-secessionen. Nå opplevde Munch kunstnerisk anerkjennelse og økonomisk fremgang.
Et hektisk omflakkende liv preget av mye reisevirksomhet og et stort alkoholkonsum tæret på kreftene og kulminerte med at Munch i 1909 lot seg legge inn på Dr. Jacobsons nerveklinikk i København. Etter åtte måneder ble han skrevet ut, og Munch bestemte seg da for å bosette seg i Norge. Han slo seg først ned i Kragerø, så Hvitsten før han i 1916 endte opp på Ekely der han tilbrakte resten av sitt liv. På Ekely levde Munch forholdsvis isolert, og hadde stadig mindre kontakt med venner og familie. Reisevirksomheten avtok også, men i årene 1920-22 besøkte han Berlin, Paris og Zürich, og i 1926-27 foretok han igjen reiser til flere europeiske byer. I 1927 ble det holdt store retrospektive utstillinger av Edvard Munchs kunst både i Berlin og Oslo. På 70-årsdagen i 1933 mottok han Storkorset av St. Olavs orden. Vinteren 1943-44 pådro Edvard Munch seg lungebetennelse, og den 23. januar 1944 døde han rolig på Ekely 80 år gammel.
OWG
