Harlekin med hatt

Bjørn Ransves (f. 1944) kunstnerskap kan ved første øyekast fortone seg meget omskiftelig. Han har beveget seg fra et figurativt ”gammelmesterlig” formspråk til et strengt nonfigurativt uttrykk, for så igjen å nærme seg figurasjonen.

Motivisk har han fordypet seg i aper og løver, harlekiner og indianere, avrevne menneskelemmer, abstrakte former og geometriske mønstre. Dette mangfold må imidlertid ikke forveksles med noe ukonsentrert eller ubesluttsomt. Tvert i mot. Gjennom hele sin mangefasseterte produksjon har grunnklangen i Ransves billedverden vært konstant; idet han stadig kretser rundt grunnleggende eksistensielle spørsmål knyttet til det å være menneske, utprøver han samtidig like grunnleggende formale problemstillinger og virkemidler. Som få andre norske kunstnere er Bjørn Ransve bevisst formens betydning.

Allerede på slutten av 1960-tallet tok Ransve opp harlekin-figuren i tegninger, men det var først i årene omkring 1980 han virkelig fordypet seg i motivet og ga det en utførlig seriell bearbeidelse. Tradisjonelt fremstilles harlekinen som en gåtefull, tvetydig karakter som representerer på den ene side gjøgleri og ablegøyer og på den andre side ensomhet, melankoli og tristesse.

I Ransves Harlekin med hatt er det melankolske og innadvendte uttrykket særlig fremtredende. Den langstrakte figuren står rett opp og ned med armene tett inntil kroppen som for å verge seg mot bakgrunnens udefinerte, dype mørke. Ansiktets vare preg av tristesse og sårbarhet, står i påfallende kontrast til de komisk lange skoene. Mens ansiktet er valørmessig modulert i mykt halvmørke, er klovneskoene og figuren for øvrig fremstilt temmelig skissemessig og summarisk. Som aktør og betrakter – en slags utenforstående deltaker – er den melankolske Harlekin grunnleggende tvetydig. Det er ingen tilfeldighet at figuren tradisjonelt ofte symboliserer kunstnerens rolle eller den skapende situasjon.

OWG