Keitelkähne
Sammen med Ernst Ludwig Kirchner, Karl Schmidt-Rottluff og Erich Heckel var Max Pechstein (1881-1955) med å etablere den tyske ekspresjonistiske gruppen Die Brücke i 1905. Kunstnerne arbeidet særlig med maleri og grafikk, men også skulptur og bruksgjenstander. Sammenfattende kan man si at deres uttrykksform er røff og kantete, og kjennetegnes av en sterk, kraftfull koloritt. Arbeidene preges av en rå primitivisme som særlig kommer til uttrykk i svart-hvitt tresnittene, og gjennom deres interesse for urbefolkningers kunst. Denne primitivismen henger sammen med en allmenneuropeisk søken etter noe ”opprinnelig” og ”ekte”, jamfør for eksempel Gauguin i Bretagne, van Gogh i Arles og vår egen Nikolai Astrup i Jølster. Formelt sett ble gruppen oppløst i 1913, men kunstnerne fortsatte å arbeide innen et ekspresjonistisk uttrykk, noe man for eksempel kan se i Pechsteins Keitelkähne fra 1919.
I sine formative år var Brücke-kunstnerne spesielt opptatt av Edvard Munchs kunst og de oppfattet ham som både et åndelig og kunstnerisk forbilde. De kom i kontakt med ham gjennom Gustav Schiefler, en tysk jurist som laget den første verkfortegnelsen over Munchs grafikk. Blant annet ønsket Brücke-kunstnerne at Munch skulle bli med i gruppen, og de forsøkte forgjeves flere ganger å invitere ham med på utstillinger. Utover deres begeistring for Munch har Die Brücke helt konkret tilknytning til Norge idet de stilte ut hos Blomqvist i 1908; en av de aller første utstillingene de hadde utenfor Tyskland. Og sommeren 1911 besøkte Schmidt-Rottluff Lofthus i Hardanger hvor han laget noen fremragende malerier som regnes blant hovedverkene i hans produksjon. I tillegg deltok Brücke-kunstnerne på en bredt anlagt og kunsthistorisk svært viktig mønstring av ung tysk kunst på Kunstnernes Hus i Oslo, 1932. Dette var for øvrig den siste store offisielle presentasjonen av moderne tysk kunst i utlandet før Hitlers maktovertagelse. Møtet med denne utstillingen fikk stor betydning for utviklingen til en håndfull unge, norske kunstnere som senere fikk betegnelsen”30-tallsmodernistene”; blant andre Sigurd Winge, Bjarne Engebret og Gert Jynge. Etter å ha sett utstillingen begynte de å arbeide i et formspråk som ligger svært nær opp til de tyske ekspresjonistene. Pechsteins Keitelkähne har mange av de kvalitetene som er karakteristisk for Die Brücke med det røffe, tilhuggede formspråket og den tørre og kraftfulle koloritten. Et interessant poeng er dessuten at det er bilder av denne typen som fanget særlig Gert Jynges oppmerksomhet på utstillingen i -32 og Jynges egne arbeider fra tidlig 30-tall har svært mye å gjøre med bilder av nettopp denne typen.
I offentlige norske samlinger har man svært få arbeider av de tyske ekspresjonistene. Den grunnleggende årsaken til dette er at norsk kunstliv fra slutten av 1800-tallet og et knapt århundre fremover, i all hovedsak har vært orientert mot Paris og Frankrike. Det var først på 1970-tallet dette fokuset i noen grad endret seg idet enkelte yngre norske kunsthistorikere begynte å interessere seg for materialet. Man oppfattet etter hvert fraværet av tysk ekspresjonisme som en mangel ved museenes samlinger. Særlig sett i forhold til Edvard Munchs posisjon. Han er som kjent rikt representert i Nasjonalmuseets samling med en rekke hovedverker, men han hører ikke naturlig hjemme i den franske konteksten han der nødvendigvis blir plassert. Munch var orientert mot Tyskland og mot tysk kunst, og han var som allerede understreket en viktig foregangsfigur og inspirasjonskilde for nettopp Brücke-kunstnerne.
På denne bakgrunn er Sparebankstiftelsen DNB i ferd med å bygge opp en samling tysk ekspresjonisme, med sikte på permanent utlån til Nasjonalmuseet.
OWG