Komposisjon

Anna-Eva Bergman (1909-1987) fremstår i dag som en av de sentrale norske billedkunstnere i det 20. århundre. Det var likevel ikke før mot slutten av 1990-tallet hennes betydning virkelig ble befestet i vår kunsthistorie. Dette skyldes nok at hun tidlig flyttet til Frankrike, og at hun var mer aktiv i det franske kunstliv enn i det norske. Gjennom sin ektemann Hans Hartung ble hun tidlig introdusert for et avansert internasjonalt kunstmiljø, og det er  nærliggende å påpeke slektskap med kunstnere som Kandinsky, Miró, Klee og ikke minst Jean Arp og Yves Tanguy.

Komposisjon fra 1950 er karakteristisk for hennes formative fase, og har en fri og utvungen penselskrift. Den fabulerende og improviserende stilen gir kanskje særlig assosiasjoner til Kandinskys arbeider fra mellomkrigstiden.  Med utgangspunkt i surrealisme, spontanisme og automatisme utviklet Bergman i årene omkring 1950 en personlig abstrakt uttrykksform, og de resultatene hun kom frem til dannet grunnlaget for hele hennes senere virke som billedkunstner. Slik viser Anna-Eva Bergman seg ikke bare som en overtager av surrealismens form; hun definerer en relevant og nyskapende løsning på hva den kunne resultere i.

OWG