Mot skogen
Marianne Bratteli (f.1951) er en ytterst eksperimentelt innstilt kunstner som likevel ikke lar seg affisere av tilfeldige og stadig vekslende trender og hyper i kunstverdenen. Hun arbeider i en rekke ulike medier og teknikker; maleri, assemblage, grafikk og video. Særlig er det innen maleriet og tresnittet hun virkelig har markert seg. Sammenfattende kan man si at bildene hennes kjennetegnes av et røft og ekspressivt formspråk, spontant og lekent i anslaget, ofte med forenklede, stiliserte figurer og former. Det rå og direkte i uttrykket må likevel ikke forveksles med en manglende formal disiplin. Slik som hennes tidligere lærer Ludvig Eikaas – for øvrig høyt skattet av Bratteli selv – er hun en utpreget kresen ”artist” som alltid vektlegger bildets formale artikulasjon. Hun har definitivt herredømme over sitt medium. Innholdsmessig spenner arbeidene fra det underfundig humoristiske til et ektefølt, stort alvor. Her er ikke langt mellom poetiske referanser til eventyrenes magiske univers med reven som rasker over isen eller prinsessen i berget det blå, og etterkrigstidens usminkede traumer der en ung pike, kanskje kunstneren selv, står ensom tilbake i en dyster og desillusjonert verden.
Marianne Bratteli er født og oppvokst i Oslo, og som datter av statsråd og senere statsminister Trygve Bratteli fikk hun tidligere enn mange andre barn innblikk i voksenverdenens skyggesider. Som hun selv forteller: ”Gjennom fars opplevelser i konsentrasjonsleire i Tyskland som aldri ble fortalt meg på en måte som et barn kan forstå, fikk jeg anelser om den grusomhet som vi mennesker er i stand til å begå mot hverandre i gitte situasjoner – det var som om lukten av krutt og skrikene etter mishandlede og døde mennesker nådde meg helt inn i barnekammerset. Slik vokste jeg opp som en jente mer mørk og alvorlig enn mine venninner.” Til tross for dette uhyggelige bakteppet rommer Brattelis arbeider – som ofte knytter an til barndommens opplevelser og erindringer – også en oppriktig og kontant tro på de gode kreftene i mennesket og i kunsten.
Stemningen i maleriet Mot skogen er hemmelighetsfull og tvetydig. Fire slanke trestammer deler billedflaten i vertikale elementer. Koloritten er ton i ton. Grå og hvite valører. Både tittel og motiv gir assosiasjoner til Edvard Munchs billedverden; men der hans Mot skogen (1897) og Sommernatt. Stemmen (1896) tematiserer menneskets sjelsliv og forholdet til den omgivende natur, er det ingen mennesker i Brattelis bilde. Bare den lille blomsten i forgrunnen gir forsiktig antydninger om spirende liv.
OWG