Mot skogen I
Edvard Munchs (1863-1944) posisjon i norsk og internasjonal kunsthistorie skyldes ikke minst hans særegne og nyskapende grafiske produksjon. Omkring midten av 1890-årene begynte han å eksperimentere med de ulike teknikkene radering, litografi og tresnitt. Og det er fremfor alt innen tresnittmediet vi finner Munchs originale bidrag. Han gikk bort fra det tradisjonelle xylografiet som ble benyttet i reproduksjonsgrafikken, og inspirert av blant andre Paul Gauguin begynte han å arbeide med tresnitt på langved. I stedet for å trykke arket mot forskjellig innfargede plater, slik konvensjonen tilsa, utviklet Munch en særegen metode der han skar opp treplaten i biter med løvsag. Deretter farget han inn de ulike bitene i forskjellige farger og satte dem sammen igjen, før han trykket hele platen i én operasjon. Foruten å være tidsbesparende ga teknikken store koloristiske muligheter og bidro til å stramme opp og forenkle bildets komposisjon og uttrykk.
Mot skogen (1897) viser hvorledes Munch evner å utnytte tresnittmediets egenart, slik vi for eksempel ser det i sagelinjen som skiller tretoppene fra himmelen og i måten årringene og strukturen i treplaten brukes for å skape en fornemmelse av atmosfære og fuktig dis over skogbunnen. Dette motivet finnes i mange ulike fargekombinasjoner som til dels skiller seg sterkt fra hverandre. Særlig er det forholdet mellom menneskeparet i forgrunnen og det omgivende skogslandskapet som behandles forskjellig. I noen versjoner vektlegges kontrasten og avstanden, mens i dette eksemplaret er paret nærmest gått opp i og blitt en del av naturen.
I en av Munchs litterære nedtegnelser finnes en liten passasje som synes relevant i forhold til Mot skogen:
”De gikk ind i en åbning i skoven – på begge sider sto høie graner og birker – saftie og mørke mod den skumrende aftenluft – det blinket i det våte græs. De gik op og ned tause og hoderne bøiet – det var høitideli omkring dem som i en kirke. Hun lænet sig ind til ham – hvilte hode på hans skulder – Hun knuget immelem hans arm ind til sit bryst. Nei hun var ikke sint på ham – hun var ulykkelig og han var skyld – hva skulde han gjøre – hvis han bare vidste – Det blir mørkt sa han. Ja – Å så vådt græsset er – nei gå der – der er det bedre. Han hjalp henne over en pyt. Tak – Hun hadde lagt armen hans om sit liv – holdende hænderne i hverandre. Han beholdt tilslut bare den ene fingeren hendes og han trykket den hårdt. Han så ned på hende – hun så næsten ut som om hun vilde gråte. Var det – så farlig om vi holdt lidt a hverandre – slap det ud af ham. Hun svarte ikke – men han følte tryk af hennes hånd”
OWG