Pariser Frühling
Kurt Schwitters (1887-1948) var en svært markant skikkelse innen europeisk kunsthistorie i første halvpart av 1900-tallet. Han var løst tilknyttet den radikale Dada-bevegelsen fra slutten av første verdenskrig, og han fikk stor betydning for surrealismen og for senere perioders eksperimentelle retninger som f.eks. performance, happenings, fluxus etc. Også i dag oppfattes hans kunstnerskap som relevant og interesserer stadig nye generasjoner kunstnere – i en norsk sammenheng kan man bla vise til en egenartet og mangesidig aktør som Hilmar Fredriksen.
Schwitters er særlig kjent for sine såkalte Merz-bilder. Som ”Dada” er navnet tilfeldig valgt og i utgangspunktet uten mening. Det stammer fra et fragment av firmanavnet ”Commerz- und Disconto-Bank” som Schwitters klippet ut fra en trykksak og brukte som et sentralt element i et av sine bilder. Merz-bildene er collager satt sammen av ulike materialer og funne objekter som for eksempel biter av aviser, postkort, innpakningspapir, tøyfiller, trikkebilletter, fotografier etc. Men Merz er også noe mer og større enn det enkelte verk. Det kan oppfattes som en betegnelse på hele Schwitters kunstneriske prosjekt som omfatter et vell av uttrykksformer foruten billedkunst; poesi, drama, musikk, kunstkritikk, prosa, arkitektur etc. For Schwitters eksisterte det knapt noe skille mellom liv og kunst, snarere var det alt sammen del av et overgripende Gesamtkunstwerk der det ikke fantes forskjell på høyt og lavt, viktig og uviktig.
Det kan i utgangspunktet fortone seg nokså underlig at en kunstner av Kurt Schwitters format valgte å bo og arbeide lange perioder i Norge. Nærmest ved en tilfeldighet oppdaget han den vestnorske naturen på et cruise til Spitsbergen i 1929, og i årene fremover besøkte han landet – og da særlig Hjertøya utenfor Molde – gjentatte ganger. På grunn av den spente situasjonen i Tyskland flyktet han hit med familien i 1937 og slo seg ned på Lysaker utenfor Oslo (det er litt pussig at denne internasjonale avantgardist valgte å slå seg ned nettopp der, for siden århundreskiftet hadde området vært base for den sterkt nasjonalt sinnede Lysakerkretsen med Erik Werenskiold og Gerhard Munthe som sentrale personer). Her ble familien boende i tre år før de etter tyskernes invasjon igjen måtte flykte. Denne gangen til England.
Som kunstner var Schwitters temmelig isolert i Norge. Hans nyskapende arbeider fra 1920 og 30-tallet møtte svært liten forståelse; det eneste unntak ser ut til å ha vært Olav Strømme som omkring 1935 blant annet gjennomførte Merz-inspirerte eksperimenter med collage. Ikke engang den vanligvis så framsynte samleren Rolf Stenersen fattet interesse, og det er i dag svært få arbeider av ham i norske museer og private samlinger. Det var først flere tiår senere, da Schwitters for lengst var kanonisert som en av modernismens pionerer at man også i Norge begynte å interessere seg for hans verk.
I løpet av årene i Norge hadde Schwitters en relativt stor produksjon. Han arbeidet stadig med collager, men dels inspirert av den storslåtte vestnorske naturen og dels av økonomiske grunner laget han også mange konvensjonelle, forholdsvis lett omsettelige landskapsmalerier og en god del portretter. Ikke uten grunn har disse arbeidene i ettertid blitt vurdert som mindre interessante i Schwitters produksjon, men de har naturlig nok en egen relevans og betydning i en norsk sammenheng. Foruten disse arbeidene bygget Schwitters to av sine til sammen fire såkalte Merzbau i Norge. Selv betraktet han disse konstruksjonene som høydepunktet i sin visjon om det totale kunstverk som skulle omfatte alle kunstformer og alle kreative muligheter. Merzbau var en fullstendig transformasjon av alminnelige interiører og oppholdsrom, og de var i stadig endring. Litt etter litt ble rommene dekket med en mengde forskjelligartede utklipp, materialer, gjenstander og objekter. Som en kjempemessig, tredimensjonal collage. Haus am Bakken på Lysaker brant ned til grunnen i 1951, og steinhytta på Hjertøya forfalt i mange år, men deler av den er intakt og skal nå restaureres og bevares. Dette er et prosjekt som gjøres i et samarbeid mellom Henie Onstad Kunstsenter, Romsdalsmuseet og Sparebankstiftelsen DNB. Hytta på Hjertøya er for øvrig den eneste av Schwitters fire Merzbau-konstruksjoner som ikke har gått helt tapt.
Maleri-collagen Pariser Frühling er datert 1936 og kan slik sett ha vært laget i Norge. På vårparten dette året var imidlertid Schwitters i Paris og tittelen tatt i betraktning er det sannsynlig at bildet ble laget der; i alle fall henviser til oppholdet i den franske hovedstaden. Denne forholdsvis store collagen fremstår som et tredimensjonalt maleri (oljemaling på trebiter montert på en plate). Komposisjonen domineres av en sirkulær form satt opp mot en rekke vertikale strukturer. Koloritten er avdempet og sober, men brytes opp av sterke fargeaksenter. Sammen med to beslektede arbeider fra samme periode skiller den seg i noen grad fra hans øvrige produksjon i disse årene. Den har et enklere og strammere uttrykk som både refererer til tidligere collager fra 20-tallet og kan gi assosiasjoner til hans abstrakte malerier fra slutten av 30-tallet. Verket kan ses i sammenheng med de elegante, amøbiske skulpturene til Jean Arp og arbeider av surrealisten Max Ernst; begge aktive og sentrale skikkelser i nettopp Paris på 30-tallet. Den formale løsningen i Pariser Frühling virker særlig beslektet med Ernst’ visjoner av den forstenede by eller skog med en måneform – i så fall går det antagelig også her en linje til Olav Strømme (Byen,1937).
Schwitters interesserte seg ikke for ”innhold” i kunsten, men for formens problem. Det var først og fremst materialenes og de funne objektenes egenart han var opptatt av. Ved å bruke gjenstander, gjerne søppel og skrot, ville han tilføre liv til kunsten. Han ville i konkret og metaforisk forstand gjøre virkeligheten om til kunst. På begynnelsen av 20-tallet uttalte han seg slik om sin arbeidsmetode: ”Jeg bruker alle slags materialer… hvis bildet krever det. Materialmontasjene gir meg en fordel fremfor det tradisjonelle oljemaleriet, siden jeg i tillegg til å plassere farge mot farge, linje mot linje, form mot form osv. kan plassere materiale mot materiale, tre mot strie, for eksempel.” Et annet sted utdyper han: ”Den kreative prosessen har ikke noe formål. Kunstverket utvikler seg utelukkende ut fra virkemidlene. Og disse virkemidlene er utvetydige. Kunst er likevekt som er skapt ved å sette alle delere i forhold til hverandre.”
Foruten Pariser Frühling er også den mindre collagen Ohne Titel (Apollo im Februar), 1930-31, i Sparebankstiftelsen DNBs eie. De skal vises permanent på Henie Onstad Kunstsenter fra og med 23. september i deres nyåpnede rom viet Kurt Schwitters.
OWG