Rokoko
Selv om August Macke (1887-1914) bare ble 27 år gammel rakk han å utvikle et selvstendig og originalt billedspråk, og spilte en ikke ubetydelig rolle for utviklingen av det mest moderne og avanserte maleri i Europa på begynnelsen av 1900-tallet.
Sammen med blant andre Franz Marc, Gabriele Münter og Wassily Kandinsky var han med å stifte kunstnergruppenDer Blaue Reiteri München i 1911. Kunstnerne var utvilsomt influert av fauvismen og de var særlig opptatt av Matisses høyt oppdrevne fargebruk og vektlegging av bildets todimensjonale karakter. Deres uttrykksform var nært beslektet med franskmennenes litt elegante og avdempede form for ekspresjonisme. Slik kan man se August Macke ogDer Blaue Reitersom et motstykke til den mer røffe og voldsomme formen for ekspresjonisme som kom til uttrykk hos deres samtidige kolleger Schmidt-Rottluff, Kirchner og andre i den Dresden-baserte kunstnersammenslutningenDie Brücke(1905-13). I ettertidens kunsthistorie har imidlertid bådeDer Blaue ReiterogDie Brückefått merkelappen ’tysk ekspresjonisme.’
Rokoko(1912) hører til blant Mackes største og mest gjennomarbeidede komposisjoner. I bildets mellomgrunn, blant trær og busker, sitter en gjetergutt i streng profil og spiller på et trompetlignende blåseinstrument. Antagelig er det en lur som ofte ble brukt av gjetere i deres arbeid enten det var for å skremme eller lokke buskapen. Like nedenfor ham står tre sauer symmetrisk oppstilt og gresser fredelig. I bakgrunnen ser vi to mennesker, det som ser ut til å være en mann og en kvinne, ikledd historiske drakter og plassert over en buegang foran en enkel, men elegant bygning. Kan hende et gammelt slott. Det hele er plassert i landlige omgivelser og omrammet av frodig vegetasjon. En slik idylliserende fremstilling av mennesker og dyr, gjerne gjetere, i naturskjønne omgivelser, kalles enpastoraleog har lange tradisjoner i kunsthistorien. Og under rokokkoen opplevde pastoralen, som kunstnerisk genre, et voldsomt oppsving i popularitet.
Mackes referanse til denne historiske perioden på 1700-tallet synes ved første øyekast noe pussig. Rokokkoen har som kjent sitt utspring i Frankrike og forbindes først og fremst med Ludvig den XVs regjeringstid, der det før-moderne, rigid klassedelte samfunnet stadig var fremherskende. Det kan synes paradoksalt at Macke som avantgarde ekspresjonist på tidlig 1900-tall ser ut til å interessere seg for denne perioden som tilsynelatende representerer et samfunns- og menneskesyn som står i motsetning til det moderne prosjekt han selv var en del av. Macke levde i en tid med raske omveltninger der samfunnet med alle dets nyvinninger og fremskrittsoptimisme, også var preget av en grunnleggende usikkerhet og uro for det nye og for hva fremtiden ville bringe. Som for mange andre samtidige kunstnere, forfattere og filosofer kan også hans kunstneriske prosjekt sies å romme denne tvetydigheten. På den ene side kanRokokooppfattes som en feiring av moderniteten og samfunnets rivende utvikling, og på den andre side som et uttrykk for en lengsel tilbake til en enklere, mer stabil og opprinnelig livsførsel; tittel og motiv viser til en romantisk forestilling om en tapt fortid, mens de formale virkemidlene er med på å karakterisere ”det moderne” og innevarsler en ny tid.
På den toneangivende Sonderbund-utstillingen i Köln 1912 – som hadde som målsetning å gi en representativ presentasjon av moderne internasjonal kunst – deltok August Macke med fem malerier. DeriblantRokokosom var malt samme år. Bildet ble solgt på utstillingen og har siden vært i tysk privat eie, og i årene 1977-2000 var det utlånt til Städtische Kunsthalle i Mannheim. Våren 2010 ble verket ervervet av Sparebankstiftelsen og er nå lånt ut til Nasjonalmuseet i Oslo. Denne ervervelsen markerer begynnelsen på Sparebankstiftelsens arbeid med å bygge opp en samling med tyske ekspresjonister.
OWG